Jeg ble født inn i dette livet som et lite menneske, men programmert til å bli en slave. Det var ikke før jeg ble godt voksen at jeg skjønte at jeg aldri har følt på hvordan det virkelig er å være et menneske, ikke helt og fullt. Jeg har aldri følt meg helt fri, og mang en gang gjennom ungdomstiden og tidlig voksen periode, fikk jeg høre at det var for mye av meg. Jeg var enten for glad, for bråkete, for masete, for tynn, for ditt og for datt. Jeg ble liksom aldri bra nok, ikke for noen, og det førte til en voldsom skamfølelse.
Selvforakten bredde seg i hver en celle i meg, og forsuret mitt indre miljø. Jeg ble ekstremt opptatt av hva andre sa om meg, og forsøkte så godt jeg kunne, å please dem i rundt meg, fordi jeg trodde selvforakten ville minke da, men uansett hvor hardt jeg prøvde, feilet jeg. Det ble bare verre for hvert år som gikk, og til slutt gjorde jeg noe med det. Jeg begynte å se innover i meg sjøl, på hvem jeg virkelig er, på hjerte og sjel, og omfavnet min spiritualitet.
Etter det ble livet mye bedre, ikke fullkomment, men jeg opplevde å bli den som satt ved spakene. Jeg ble tryggere i meg sjøl, og begynte å elske min egen uperfekthet. Noe sitter fortsatt i etter et langt liv, men jeg evner å ta tak i det og blir ikke lammet av skrekk. Ikke før jeg for tre år tilbake, skjønte at det var mye mere jeg ikke hadde fått med meg av livets realiteter, og våknet opp til grusomhetene som skjer i Norge og hele verden.
Det ble en ny periode med uro, angst, sinne, skam, og skyld. Jeg ble selvrettferdig, ubehagelig, irriterende, og pekte utover mot de jeg følte fortjente det. Du vet, politikere, lærere, helsearbeidere, barnevernsansatte, psykiatere, dommere, advokater osv. osv. Det er nok å ta av. Jeg greidde ikke å se mennesket bak, og la de alle i samme haug.
Fortsatt kan jeg kjenne på sinne og frustrasjon når våre rettigheter blir tatt fra oss, men jeg håper jeg er blitt mere nyansert. Noen ganger blir jeg fryktelig oppgitt over å bo på denne fengselsplaneten, og lar meg dra nedover av tunge tanker. Mens andre ganger får jeg en dyp kontakt med den jeg er, den guddommelige delen av meg, mitt høyere selv, som beroliger meg. Da er jeg ikke redd for noe, fordi jeg vet hvem jeg er, og ingen kan ta fra meg det. De vet det, de som vil misbruke oss, de som vil undertrykke menneskeheten og gjøre oss om til kyborger.
De lokker med den nye teknologien, med kunstig intelligens, computerchips i hjernen, og sensorer under huden. Målet er å leve evig, sier de. De som lar seg rive med, skjønner ikke kraften i det å være et menneske. De er blitt lært opp til å tro at de er svake fra fødselen, at det er noe galt med dem, at de kan bli sjuke. Det gjelder meg også, men jeg har erfart hva det vil si å være kraftfull, og det er absolutt ingenting som trumfer det. Hvis du blir en kyborg, halvt menneske og halvt maskin, så mister du din selvstendighet, din suverenitet, og din frihet til å ta egne valg. For det er en mørk agenda bak den nye teknologien. De vil ha fullstendig makt og kontroll over deg, hvis du gir deg over til dem. Er det et slikt liv du vil ha?
Jeg vet hva jeg vil. Når jeg først har forstått at jeg ikke har levd helt og fullt, og ikke vet hva det innebærer å være et fullverdig menneske, da vil jeg utforske det. Nå er jeg blitt 60 år og resten av mitt liv, vil jeg lære meg sjøl bedre å kjenne med et barns nysgjerrighet. Jeg vil se hva det innebærer å ikke leve i frykt, og transformere den følelsen til styrke og kraft istedenfor.
Det er det nye paradigmet, tror jeg, å tenke annerledes rundt hva det vil si å leve et liv, hvor det å føle ikke vil bli sett på som å være svak, men en styrke. For vi mennesker, vi føler, noe jeg aldri vil ønske å slutte med, sjøl om det kan gjøre forferdelig vondt til tider. Denne evnen gjør meg i stand til å kjenne på enorme gleder eller kjærlighet til meg sjøl eller andre. Det vil jeg aldri være foruten, gleden over å være en del av noe større, å være til.
Men blir du en kyborg, da kan du kysse farvel til den menneskelige delen av deg, og til gleden over å ta egne valg. Da har de deg. De vet dette, og de vet at hvis du visste hvor kraftfull du egentlig er, da ville de pisse i buksa av redsel, og jeg tror mange av dem gjør det nå. Mye tyder på at de er desperate og redde, fordi vi har begynt å se hvem vi er.
Kan du kjenne styrken din, hvor kraftfull du er? At den vokser i deg og utover i kosmos? Jeg kan føle at den gjør det, spesielt de gangene jeg lukker øynene og bare føler energiene i rundt meg. Mennesker er mektige vesener, kan du kjenne det?
Kjenner du deg sjøl?
