Jeg er stolt av min erfaring, og min evne til å ha tillit til hva jeg har lært gjennom et langt liv.
Min intuisjon og hjerte gir meg alt jeg behøver for å gjøre gode valg.
Jeg liker vitenskap, når jeg lærer noe jeg kan bruke i mitt eget liv, hvor jeg forsøker å finne ut hva det er via egne og andres erfaringer. Disse erfaringene er viktigere enn noe annet, fordi de gir meg retningslinjer for hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, nettopp fordi jeg bruker min intuisjon og hjerte mens jeg forsker. På den måten vet jeg at jeg alltid er på riktig vei.
For hva er egentlig vitenskap? Jo, det er en måte å oppnå erkjennelse og innsikt gjennom å studere et tema med kritiske øyne, noe jeg mener dagens avhengige forskning ikke er opptatt av. De som eier vitenskapen, ser ut til å bruke dette til å oppnå fordeler for å kunne selge sine produkter til oss, noe som utelukker oppnåelsen av erkjennelser og innsikt. Det er på bakgrunn av det vi lærer, at vi vet hvordan vi kan gå videre med prosjekter.
Jeg kan bruke ernæring som et eksempel. Gjennom et langt liv har jeg erfart hva jeg kan ete, ete litt av, eller holde meg unna. Antagelig vil jeg aldri bli utlært, fordi jeg har en tendens til å bli avhengig av noen type matvarer i perioder, men jeg satser på at motivasjonen for å endre dette, vil komme til meg i framtia. Jeg spiser også minst mulig ultraprosessert mat, og er bevist på hva jeg kjøper når jeg er på butikken, men vi vet at mesteparten av maten i butikken inneholder gift. Derfor vil det å dyrke egen mat bli essensielt i framtia vår.
Med medikamenter stiller det seg helt annerledes. De holder jeg meg helt unna. Da jeg tok BCG sprøyta, ble helsa mi markant dårligere. Spesielt merka jeg det på magen, og jeg måtte fjerne all amalgamet i tennene mine. Men kanskje det verste var hvor sensitiv jeg ble overfor lukt, støy, og visse type matvarer. Det ble et lite helvete, spesielt de gangene jeg ikke kunne velge å være andre steder, som den tiden jeg reiste med tog. De røyka mellom kupeene, og røyken kom inn hvor jeg satt. Jeg ble fryktelig uvel og kvalm, og greidde aldri å nyte turen.
Denne sensitiviteten har fulgt meg hele livet, og er blitt verre, spesielt støy er problematisk. Det er årsaken til at jeg behøver å være mye for meg sjøl, hvor jeg kan kontrollere lyder i større grad. Helst skulle jeg ha bodd et sted ute i naturen, men jeg vil ikke være helt alene, da jeg også er sosial av meg. Jeg vil ha muligheten til å møte andre når jeg føler for det.
Det er rart dette, men jeg tror det ofte er at vi som er blitt skadet av medikamenter, er dem som ironisk nok ender opp med å bli trakassert for å snakke ned vaksiner. Det er jo en grunn for at vi gjør det, gjennom erfaringer vi har gjort oss gjennom livet vårt, men allikevel så mener noen at vi SKAL ta vaksiner uansett hva vi har måttet oppleve. De mener at siden vi ikke kan bevise at det var vaksinen som skadet oss, så er det vi sier bare sprøyt, og har ingen rot i virkeligheten. De avfeier erfaringene våre, og klamrer seg til fagfolk, eksperter og fagfellestudier, som blir deres hellige kuer.
Jeg har lært å stole på signaler min kropp gir meg. Ingen vet bedre enn den om hva den behøver, og føler jeg at noe er galt, så lytter jeg til den. Kanskje jeg ikke alltid har vært så tålmodig med den, men jeg vet når noe skader, og ingenting skader mere enn medikamenter. Derfor holder jeg meg unna dem.
En annen ting jeg har lært, er at ingenting har mere kraft enn mine egne holdninger til hva jeg opplever i livet mitt. Jeg kan endre på dem, hvis jeg er inspirert, og bare ved å gjøre det, blir min fysiske tilstand mye, mye bedre ganske fort. Derfor tror jeg at vi kan helbrede oss sjøl ved tankens kraft, men da er det viktig å være bevisst på hva jeg gjør til enhver tid, som er krevende. Det betyr også at hele livet mitt vil endre seg, og det er jeg ikke klar for enda. Den tiden vil komme, og da vil jeg kjenne det på hele meg. Akkurat nå forbereder jeg meg mentalt, psykisk, følelsesmessig og åndelig, og tar museskritt, antagelig fordi jeg er redd for endringene som vil komme til meg og resten av verden.
Men, når alt kommer til alt, så er det fysiske livet bare et spill, hvor vi har virtuelle samtaler med hverandre. Når jeg tenker på det, så endres hele virkelighetsoppfatningen min. Da er det kun vår åndelighet som virkelig betyr noe i det store og det hele.
