Jeg merker hvor lett det er for noen å tro på en helt, å legge alt i hendene på dette mennesket, sjøl om personen gjør handlinger som ikke er så veldig bra. Sjøl har jeg aldri vært lojal til hverken mennesker eller arbeidsgivere, fordi jeg kan ikke støtte dem i ett og alt. Den eneste personen jeg kan støtte helt og fullt, er kun meg sjøl, og på den måten har jeg levd livet mitt fra jeg var ei lita jente.
Når det er sagt, så kan jeg støtte handlinger som mennesker gjør, men det er også alt. Jeg kan være glad i et menneske, men ikke lojal, fordi jeg mener det er noe annet. Hvis noen jeg er glad i, handler uetisk og umoralsk, så vil jeg ikke bli tvungen til å akseptere handlingen. Det store spørsmålet i dagens woke-samfunn handler om hva som anses som uetisk og umoralsk, som er et legitimt spørsmål, mener jeg.
I disse tider, blir handlinger som vanligvis oppleves som uetiske og umoralske, plutselig det helt motsatte. Mon tro om Jens Stoltenberg har lyktes å manipulere folk til å tro at veien til fred er gjennom våpen? Til nå er det blitt sendt 1800 rakettkastere til Israel fra Nammo våpenfabrikk. Norge er med på folkemord; igjen, og hvor mange nordmenn aksepterer disse uetiske og umoralske handlingene, eller var det slik at de er etiske og moralske?
«In the last days, good will be called evil, and evil will be called good!»
Jeg tror det er viktig å virkelig gå inn for å finne ut av hva du støtter, og ikke stole blindt på en helt eller leder, fordi du har gjort det i mange år. Hvis de ikke lengre handler ut ifra dine grunnprinsipper, da er det kanskje på tide å forlate dem og vende dem ryggen. Jeg mener at det er det modigste du kan gjøre, å vise at du faktisk kan endre deg, sjøl om helten din ikke klarer det. Å forsvare noen på død og liv, uansett hva galt de finner på, er ikke spesielt modig, snarere tvert imot, men du verden hvor mange som gjør akkurat det.
Jeg skjønner behovet for å føle tilhørighet til ei gruppe, men da blir det jo akkurat det samme som skjedde under pandemien, hvor majoriteten tok mRNA injeksjonen. De ville ikke føle seg utenfor, og derfor gjorde de det samme, for å føle at de var innafor, uansett konsekvensene av handlingene sine.
Jeg har aldri følt meg hundre prosent akseptert i noen gruppe. Derfor har jeg ikke vært med i den samme gruppen over mange år, fordi jeg til stadighet har vært i endring og merker at det er vanskelig for andre som har vennet seg til en viss måte å være på. Jeg blir på mange måter et hår i suppa.
Jeg vil heller flyte med, og delta der jeg føler for å være der og da, med mennesker som jeg kan vibrere med. Motstanden mot å bli et fast medlem i grupper, har alltid vært der i meg, og det har også vært det riktige for meg. Det behøver ikke å være sånn for deg, men det er slik for meg.
Den eneste gruppa jeg kunne ha vært med over tid, må være en filosofigruppe, som er åpen for å diskutere alt mellom himmel og jord. De menneskene som deltar, må være åpne for å snakke om alt, også det som kan være vanskelig å fordøye.
Jeg vet at jeg kan virke egenrådig og sta, men jeg foretrekker det framfor å godta noe som strider imot mitt hjerte og sjel. Det er ikke få som opplever meg på den måten, og det er helt greit, for det kan jeg leve med. På den andre siden kan jeg ikke leve med å bryte mine grunnprinsipper. Jeg vil heller dø før jeg gjør det, og det er også helt greit.
Den tiden vi er inne i, har hjulpet meg til å vise hva som virkelig betyr noe for meg; å stole på meg sjøl, og ikke stole blindt på andre, uansett hvem de er. Jeg er helten i mitt eget liv, og det kan ingen ta ifra meg, hvis jeg ikke lar dem. Jeg sitter ved roret, og skuta går dit jeg vil, og for en fantastisk reise det er og har vært. Slitsomt, utmattende, sorgfullt, trist, men også spennende, fascinerende, og noen ganger artig. Kristian Valen, du har redda meg mang en gang. Heia, Valen!
Det er en fin tid til å gå inn i deg sjøl, og virkelig se hva og hvem du er.
Hva jeg ønsker, er å være med på et Kristian Valen show, og forsoning mellom mennesker.
