Jeg har vært igjennom en periode med mye sinne, og til og med raseri, overfor spesielt en type etnisitet, og det er muslimer. Samvittighetsløst har jeg baket alle inn i det samme uspiselige brødet. Hver eneste gang jeg møtte på kvinner med hijab eller burka, enten på gaten, som helsearbeider, butikkmedarbeider, frisør, eller andre steder, skjøt piggene ut som på et pinnsvin. Jeg følte at raseriet mitt var berettiget, at de ikke hadde noen rett til å være her i Norge.
Her en dag var det en på FB som spurte om hva vi kunne gjøre med det voksende problemet med gruppevoldtekter hvor innvandrere står bak. Jeg svarte at andre- og tredje generasjons barn av muslimske foreldre måtte begynne å si ifra. Responsen var uventet «de er glade i sine foreldre,» noe som jeg ikke hadde tenkt på. En som responderte på mitt svar, sa at nordmenn har så lett for å være de som alltid vet best hva vi skal gjøre med ulike utfordringer i Norge, uten helt å kjenne til problematikken. Det var ikke helt sånn svaret var, men det var slik jeg oppfattet det.
Jeg innrømmer at han har rett. Hva vet jeg om hva muslimske ungdommer sliter med? Ikke så mye.
I et tidligere innlegg har jeg rettet en hard pekefinger mot kvinner som bruker hijab og burka, og anklaget dem for å ikke gjøre noe med deres fastlåste situasjon. Da mener jeg at de gjennom sin kultur/sekt/klan, opplever å bli undertrykket på ulike måter. Jeg har ment at det er deres kamp, og har vist lite empati for deres problemer. Dette vil jeg rette opp i, ved å si unnskyld, det var ikke meningen å være så hard mot dere. Dere trenger vår hjelp, men jeg vet dessverre at det ikke er noen som kommer dere til unnsetning i dag. Ottar mener at de muslimske kvinnene må fikse dette sjøl. Kanskje det er dem jeg har fått min trangsynthet fra, men jeg har endret standpunkt i dag.
Samtidig er jeg fullt klar over at vi har et ganske stort problem med muslimsk innvandring, fordi jeg og sikkert mange andre ser, at integrering ikke fungerer. Muslimsk fundamentalisme er dessverre et økende problem i samfunnet vårt, og jeg har i en kortere periode engstet meg for at kulturen deres skal overkjøre vår. Det skjønte jeg etter at jeg gravde dypere bak raseriet mitt. Men jeg tror samtidig at det ikke hjelper å leve i frykt. Da sitter jeg jo fast sjøl, og da løses det ingenting.
Integrering har aldri vært løsningen på innvandring, snarere er innvandring en bevisst plan fra regjeringen for å splitte oss, og det har de jaggu greidd med glans. Bare se til Sverige. Det er samme taktikk her i Norge, og måten PST takler dette på, er mildt sagt urovekkende.
Spørsmålet er; hvordan skal vi inkludere noen vi i utgangspunktet ikke inviterte? Det er jo ikke folket som står bak denne avgjørelsen, men AP som åpnet opp for innvandring på søtti-tallet. Jeg tror raseriet mange føler på, sitter veldig dypt, og det har begynt å komme opp til overflaten hos mange av oss, ved å bli trigget av nyhetene om vold som innvandrere står bak, og det er ikke den eneste triggeren, f.eks. guttene som ikke ville hilse på rektoren på Linderud Skole når de fikk overrakt vitnemålet, eller den nye kultur- og likestillingsministeren som syns at folk kan velge om de vil hilse eller ikke.
Men dette begynte jo ikke i dag. Jeg husker litt tilbake til den tiden innvandrere begynte å komme til Norge, og hvor vanskelig det var for dem å få en jobb, hvis de sendte en søknad med «Ali» på. Når vi blir dyttet på noe, hvor villige er vi til å være snille og gi dem en sjanse? Kan vi bli for snille og ikke minst ettergivende?
Noen ganger lurer jeg på om jeg virkelig er en rasist, men jeg tror at også dette begrepet er funnet opp av de som styrer makten i verden. Når jeg utrykker sinne og i tillegg raseri for hva innvandring har utsatt oss for, da blir jeg stempla som rasist tvert. Det er ikke mulig å diskutere det på en fornuftig måte engang. Mitt raseri er ikke velkomment, eller forsøkt forstått, faktisk bare støtende. Det blir istedenfor brukt imot meg, for å trykke meg ned og få meg til å holde munn, og dette aksepterer jeg ikke.
Mitt sinne mot hijabkledde kvinner er mildnet, men raseriet mot kvinneundertrykkelse er derimot forsterket. Jeg ønsker å gjøre raseriet om til handling. Først da vil det være konstruktivt og invitere til endring. For meg er mitt verktøy å sette ord på hva jeg tenker og føler, for å bevisstgjøre meg sjøl og forhåpentligvis andre.
Jeg tenker at det er våre følelser som forteller oss hvordan vi reagerer på urett i samfunnet, og hva vi kan gjøre med det. Min filosofi er at endringer kun skjer innenfra. Kloke hoder har sagt at hvis vi vil ha noe bedre, så må vi skape en annen virkelighet enn den vi allerede har, ved bruk av vår evne til å nettopp skape.
En av disse kloke hodene er Dolores Cannon. Hun vet mye om hvorfor vi er her på jorda. Anbefales!
Min strategi mot urett er altså å endre meg innenfra, fordi jeg vil ha noe annet! Er det en bra strategi, syns du?
Kilder:
