Alt raser sammen, det trygge og vante. De virkelighetsfjerne fosser frem i ekspressfart med planene sine om å avfolke verden ved å utnytte og eksperimentere mennesker for egen vinning, også barn. De viser med stor tydelighet at det er grådigheten som er størst av alt, ikke kjærligheten til mennesket, ved å ikke sky noen midler for å lykkes. Å se det styggeste komme frem hos noen type mennesker, føles ganske surrealistisk på mange måter. De skjuler det ikke lengre, men lar ondskapen utfolde seg i all sin grusomme prakt.
Er det vi som har manifestert alt dette onde, eller gjorde vi ikke noe for å stoppe urettferdigheten? Og hva kan vi gjøre med det nå? Jeg har lest mange innlegg på FB, og reflekterer mye over det folk sier. Mest av alt er jeg opptatt av å finne mine egne svar, og det gjør jeg ved å være i kontakt med mine medmennesker. Sånn har det alltid vært med meg. Vi lærer av hverandre, men vi har alle ansvar for våre liv, våre tanker og følelser, slik jeg ser det. Jeg legger ikke mitt liv i andres hender, spesielt ikke autoriteter som leger, politikere, psykologer osv. osv. Det er mitt ansvar å ta meg av meg sjøl.
I det siste året har jeg lært at New Age ikke er så bra som jeg trodde det var. Alt kommer til å ende bra, har mange sagt lenge nå. Noen kommer til å redde oss, og en ny jord vil komme. Det er ikke så sikkert lengre. Ikke når jeg ser hva som holder på å skje i verden. Kanskje det blir en ny Resett. Den siste var på 1880 tallet, og det kan skje igjen.
Uansett hva som kommer til å skje, som vi ikke vet enda, betyr det noe å være en del av systemet eller å være utenfor? Jeg har begynt å tenke annerledes rundt denne problematikken, og ser at enkeltindividers arbeid med ulike tema, som f.eks. Verdi-politiker Truls Olufsen-Mehus som synliggjør den virkelighetsfjerne og sjuke kjønnsideologien i skolene, hjelper. Jeg har også sett at to foreldre har satt i gang en gruppe med lignende tema. Det er veldig bra, og jeg tror det er fordi sånne som Olufsen-Mehus jobber for å spre informasjon om hva som egentlig foregår i skolene. Derfor vil jeg ikke være firkanta og si at det er et stort problem at folk er en del av systemet, for det er ikke sånn. Kanskje også Folkestyret vil være sterke nok til å påvirke systemet i fremtia.
Vi er jo alle på en eller annen måte en del av systemet, bare få er det ikke. Jeg tror det største problemet ligger i at noen av oss ikke tar ansvar for avgjørelser som tas. Spesielt de som jobber i staten lærer at de ikke behøver å ta ansvar for handlinger de foretar seg, uansett hvor mye de skader folk. Dette fører til at de kan fjerne seg emosjonelt og mister evnen til å se enkeltpersoner. Vi ser det i store organisasjoner som f.eks. Nav, hvor enkeltindivider blir problematisert istedenfor å bli tatt på alvor, sett og hørt. Vårt samfunn er blitt mye kaldere på få år, og evnen til å relatere seg til de som sliter med å fungere i matrixen, har nådd et bunnivå.
Hvis vi har vært med på å manifestere det som skjer i verden nå, eller latt være å gjøre noe når vi så urettferdighet folde seg ut, da er det kanskje det vi må fokusere på; å tenke over hva slags verden vi ønsker å leve i, og manifestere det. Jeg tror enkeltindivider har mye å si, gjennom hvordan vi tenker og føler. Hva vi tenker, betyr noe. Hva vi føler, betyr noe. Men jeg tror også at vi har ulike mål for å være her i matrixen. Noen har kommet hit for å krige mot eliten, mens andre vil høste erfaringer ved å være her, og ingenting er feil. Det blir hva man vil og ønsker å få ut av tiden her.
Å be noen om å våkne opp til det som virkelig skjer her, blir også litt fjernt for meg nå. Min opplevelse er at de som «sover» er på en helt annen planet enn meg. Jeg kommer ikke gjennom uansett hva jeg sier. Det er «ingen hjemme.» Det samme vil jeg tro de tenker om sånne som meg, som er egenrådig og sta, og nekter å høre på deres «fornuftsprat.» Kanskje vi også er i ulike virkeligheter, sånn at vi ikke ser hverandre. En interessant tanke.
For meg er det å gå gjennom resten av livet uredd og modig, blitt viktig for meg. Så får konsekvensene bli som de blir. Kanskje det er veien å gå, å møte problemene og utfordringene med absolutt sinnsro, og samtidig manifestere hva jeg ønsker, som er fred mellom menneskene her på jorda. Derfor vil jeg gå på fredskonserten for Ukraina som skal være i Oslo. Kanskje jeg ser deg der?
Ha ei fortsatt fin uke dere!
