Jeg bestemte meg akkurat nå, for noe jeg har tenkt på lenge. Etter at jeg forlot UNN, har jeg vært nede i kjelleren, igjen. Det har skjedd flere ganger, ikke bare siden Norge stengte ned i mars 2020, men også tidligere i livet mitt. Det har vært mange tunge perioder, hvor jeg ikke har følt noen mening med livet, men akkurat nå handler det mest om det som skjer i samfunnet vårt i dag og de siste årene. Med en sterk lengsel etter at fornuften skal komme tilbake, har jeg lagt mitt håp i andres hender. Naturligvis kan jeg velge å tenke sjøl, som jeg også gjør, og samtidig være en del av noe annet, f.eks. document eller steigan, men det er en balansegang.
Å ikke miste meg sjøl, er alltid det aller viktigste i mitt liv, men du så vanskelig det er. Det er så lett å miste synet på hvem jeg er, og hvem andre er, på hva andre står for, og hva jeg står for. Jeg tror det er fordi jeg har uendelige møter, både med meg sjøl og andre, og ikke minst med Gud, hvor jeg prøver å finne ut hvem jeg er. Og innimellom roter jeg meg borti noe som kan mildne smerten og sorgen over å vite at jeg står egentlig hele alene, som et fysisk menneske, og at ingen kan redde meg (Sjelelig er jeg ikke adskilt fra noen, men her på jorden er jeg jo det, og det er den følelsen som er sterkest). Det å vite at jeg er helt alene, og at det ikke finnes noen frelser, er nesten ikke til å holde ut.
Jeg har slitt med dette konseptet siden jeg var ei lita jente; å våge å stå for den jeg er, og ha styrke nok til å gi uttrykk for den jeg er. Noen ganger føler jeg at jeg får det til, mens andre ganger svikter motet og jeg kryper inn i hulen min igjen. For jeg tror ikke på noe annet enn å være oss sjøl i alt vi gjør, dvs. å la sjelen velge, istedenfor egoet, enda så vanskelig det er, når vi er fysiske og mentale. Hvis det er en eksamen vi skal igjennom, kan det være denne?
Når alt ser ut til å ramle sammen, det gode blir til det onde og motsatt, når søster slåss mot bror, og ulike kulturer angriper hverandre, hvor hatet er sterkere enn kjærligheten, hva gjør vi med alt dette?
Jeg tror på meg, og sjela mi, og hva den står for, at den vil vise vei. Det betyr å lytte innover og ta valg som føles riktig for meg. Noen ganger hører jeg ikke etter, men siden det å miste meg sjøl er det verste som kan skje, så kommer jeg alltid tilbake, til meg og sjela mi. Den er min rettesnor i en verden som er blitt uforståelig og rar og stygg. Men når jeg sitter på verandaen, blir jeg minnet på at verden ikke bare er koko, som når humla setter seg på en blomster (jeg elsker honning) eller at sola gir meg styrke og kraft (som vi behøver i en gal verden).
Når jeg er på det stedet, slapper jeg mere av, jeg kan le av dumme ting, til og med absurditeter, og de er det blitt mange av i dag, som at noen foreslår å kalle skjeden for bonushullet. Det føles mest nedverdigende og dehumaniserende, men også igjen et koko forslag, som viser at enkelte av oss har mistet seg sjøl for lenge siden, eller er det kanskje roboter vi snakker om her? Hvem med fornuften i behold vil si noe sånt? Ingen, absolutt ingen.
Å ikke tenke sjøl er noe som den politiske ledelsen oppfordrer til. Men hva skjer når vi legger all vår lit i deres hender? Resultatet er et etisk og moralsk forfall av en annen verden som bl.a. har sitt utspring i å være politisk korrekt. Samfunnet vårt styres av det som enten er politisk korrekt eller ikke, hvor det politisk korrekte blir belønnet mens det motsatte fører til straffer og følelsen av utenforskap. Tragisk, men en del av vår virkelighet; at det å tenke sjøl og å være kritisk er helt utenfor normen.
Derfor vil jeg gjøre hva jeg kan for å motvirke trenden, som innebærer å ganske enkelt bruke hauet (sagt på min romsdalsk dialekt). Jeg tror at det er den eneste måten å møte utfordringene i samfunnet vårt på, ved å engasjere seg i hva som er viktig for en. Hva dette innebærer, må være opp til den enkelte. Vil noen jobbe i grupper og partier, får det være opp til en og enhver.
Hva det er for meg, er å kjenne etter hva som betyr noe for meg, og jeg kjenner at jeg bryr meg om mye, altfor mye til at jeg har tid til å involvere meg i alt. Men jeg går som regel etter sak og tema, og ikke etter parti, eller grupper, eller organisasjoner. Jeg har sterke meninger om enkelte politikere, og det vil jeg fortsette med, og noen ganger ombestemmer jeg meg, hvis jeg ser og hører noe nytt om vedkommende som endrer min oppfatning. Det samme gjelder medier, men det er fordi jeg noen ganger føler meg helt paranoid, og ikke vet hvem jeg kan stole på i en gal verden.
Men paranoid eller ikke, i dag er jeg på plass, igjen, altså at jeg kan kjenne kjernen i meg som et lysende fyrtårn i mørket. Til neste gang, eller kanskje ikke. Hvem vet hvor haren hopper. Ikke jeg i alle fall. Men kanskje jeg bare skal slappe mere av og la humla suse. Klarer jeg det da? Innimellom kanskje, men ikke hele tiden.
Var det dette som var selve livet, alle disse dagene som kom og gikk?
