Heisan, jeg har noen hjertesukk, ja, noe som kommer fra et sted inni meg. Jeg lurer på om jeg er sjuk, at det er noe fryktelig galt med meg. Følelsen kommer hver eneste gang jeg sier noe som ikke er politisk korrekt.
Under pandemien så ønska mange at jeg holdt kjeft, men jeg greidde ikke det. Samme hvor mye jeg fortalte meg sjøl, at det beste er å oppføre seg korrekt, så hører jeg ikke etter. Da må det jo være en sjukdom, en slags diagnose for dette. Kanskje det er bivirkninger av et gen som ikke alle får fra fødselen, et slags stahets-gen? Det ville være en naturlig forklaring på det hele, tenker jeg.
Her en dag så var det noen som sa, at Ukraina er i vinden. Jeg tenkte, er det derfor fattigdommen øker i Norge? Men fy da, sånt må du ikke tenke, kom det like etter, og så leste jeg en artikkel fra mainstream media, hvor Freia ble boikotta for sine forbindelser i Russland. Da følte jeg meg mye bedre etterpå, helt til noen fortalte om hvor mange homovennlige personer som er blitt forvandlet til homohatere i juni. Da kjente jeg de velkjente rykningene i spesielt min venstre store-tå, og før jeg rakk å stoppe det, bær med meg, jeg er jo sjuk, og har en alvorlig diagnose, så spurte jeg om hvorfor så mange blir homohatere under Pride-feiringen.
Det er jo ikke lett, for jeg lærte aldri å være korrekt på hverken barne- eller ungdomsskolen. Jeg fikk det ikke med meg, sjøl om jeg fikk ekstratimer. Sånn er det med de tunglærte elevene. Det eneste jeg husker fra barneskolen er musa som pila over gulvet og skremte vettet av alle. Ikke misforstå, jeg var faktisk veldig snill, og gjorde ikke så mye ut av meg der. Men da jeg begynte på ungdomsskolen var det for seint. Da kledde jeg meg ut som Charlie Chaplin på en fest vi hadde i idrettshallen, og da var det ingen vei tilbake. Hvem er det som kler seg ut på en sånn type fest? Bare de som hata skolen kanskje?
Norsk læreren ba meg om å skrible mindre i notatheftet mitt, og signaliserte at jeg ikke ville bli noe særlig til å formidle historier i voksen alder. Jeg skjønte jo naturligvis ikke at når man blir stor, så skal man ikke gjøre noe man liker å gjøre. Man skal produsere uansett om man liker jobben eller ikke. Det spiller ingen rolle så lenge man betaler skatt. Man går på skole, får en jobb, og så blir man en skatteyter. Det er det hele. Jeg har en tendens til å gjøre alt så komplisert, og det er sikkert derfor jeg fikk en alvorlig diagnose. Stahets-genet skal man ikke kimse av.
En dag jeg så en komedie på folkehøyskolen, lo jeg så høyt at hele førsteraden snudde seg mot meg. Ti stille, sa de til meg, eller de sa det ikke høyt, men blikket deres var ikke til å ta feil av. Det har visst alltid vært mye styr med meg. Jeg ler for høyt når jeg ikke skal le i det hele tatt, og jeg sier en masse ting som ikke er korrekt. Hvordan skal det gå med meg når jeg ikke greier å slutte med disse ukorrekte tingene? Finnes det en behandling for sånne som meg? Kan jeg regne med å få hjelp?
Sukk, det kribler ikke bare i store-tåa lengre. Det har spredd seg. Jeg behøver en pille som kan ta seg av de verste symptomene. Kanskje jeg skal begynne med hasj, eller nei, nå ble det galt igjen dere. Samme hvordan jeg tenker så blir det ukorrekt.
De får komme og hente meg, de med de hvite frakkene, før dette tar helt av. Kan ikke ha sånne som meg løs i gatene. Hvordan skal det gå med samfunnet da? En befolkning som tenker sjøl? Nei, nå får du gi deg. Sorry, det bare sklei ut. Igjen. Jeg skal love å skjerpe meg.
(Det går noen sekunder)
Faen, stortåa mi!