Tia går styggfort, og det kan virke som om ingenting skjer, og frustrasjonen bygger seg opp i meg. Jeg kan også merke det på andre, spesielt på hvordan de klandrer andre for å ikke gjøre noe. Jeg klandrer de med makt til å gjøre en forskjell; de som lar seg presse til å bruke det som feilaktig blir kalt for regnbueflagget (mangler lilla fargen) i sin logo. De som tror at profitt er det som betyr aller mest i livet, har enda ikke erkjent at det er mennesker som er aller viktigst.
Men jeg kan se endringer, også i Norge. Når NRK legger ut en spørreundersøkelse om pride, og to av svaralternativene er «Viktig å markere mangfold, selve Pride er blitt for kommersielt» og «Tull, hele greia,» da har ikke disse uttalelsene kommet i løse lufta. Slik som jeg ser det, viser de en indirekte respons på motstanden mot pride i befolkninga. Det er blitt så ille at Avdelingsleder Ingvild Endestad i Sex og Samfunn var nødt til å slå tilbake, for å legitimere sin destruktive politiske agenda.
Jeg tror at det som skjedde, var et stunt fra FRI forening, Sex og Samfunn, media og alle de andre som støtter pride, fordi motstanden hos folket har sakte begynt å manifestere seg. Derfor har jeg troa på folket. Jeg ser på det som skjedde som et bevis på at folk har begynt å si ifra, og sette beina ned. Nok er nok. Vi må slutte å tjene penger på andres lidelser, og begynne å se hva som virkelig betyr noe for oss.
Jeg mener at det er mulig å leve på en annen måte, hvor kampen for overlevelse ikke er det mest essensielle. Det er godt mulig at vi må gå ned i levestandard, mye tyder på det, og mange opplever akkurat det nå, men kanskje det ikke er så ille. Ikke misforstå meg; jeg opplever regjeringas ego-tripper som kvalmende, hvor de sender alle pengene og det meste av ressursene våre ut fra landet vårt, eller beriker seg sjøl med høye lønninger og nekter å anerkjenne folket sitt. Vi har også fått dårligere og dårligere statlige, fylkeskommunale og kommunale tjenester som går ut over de minst ressurssterke av oss. Sånn skal det ikke være.
I fire år har jeg levd svært sparsomt og bor i en liten hybelleilighet. Jeg eier ingenting, og har mye gjeld. Det fine med det, er at jeg ikke er redd for å miste noe. Det verste er at jeg føler meg tynget av gjeld. Denne følelsen minner meg om slaveriet vi har vært i så lenge nå, og det bringer mye sorg med seg.
Men på den annen side kan jeg si at jeg ikke behøver så mye som jeg gjorde før. Det er også lettere å gjøre reint når det er små flater, og jeg hater virkelig å vaske. Jeg vil også si at jeg er ressurssterk, ikke i form av penger eller materielle ting, men at jeg er mentalt sterk og går ikke under på tross av utfordringer i hverdagen. Det hjelper meg veldig i en vanskelig tid som jeg opplever mange av oss går igjennom nå. Jeg er også opptatt av å kjenne etter hvor jeg står følelsesmessig, mentalt og sjelelig, og det er det som hjelper meg videre. Det handler om å vokse og utvikle meg som et individ, som jeg vet påvirker den kollektive reisen vi alle er med på. For meg er indre arbeid en selvfølge.
Jeg forsikrer at sjøl om jeg jobber med meg sjøl, så er ikke jeg noe bedre enn de som velger å ikke gjøre det. I dag har jeg full forståelse for at noen velger å ikke vokse og utvikle seg. Vil du leve flere liv i matrixen, så skal jeg heller ikke hindre deg fra det. Men helt ærlig så orker ikke jeg mere av den.
Jeg er drittlei av egoister som bare tenker på seg sjøl, og som lar andre lide for egen vinning. Derfor kommer jeg til å fortsette å stå for hva jeg mener betyr noe, helt til jeg føler for å gjøre noe annet.
Helt siden jeg ble mere bevisst på hva som egentlig foregår i verden, har jeg opplevd en berg- og dalbane av følelser. Jeg har, som mange andre, vært manipulert inn i mye av det «New Age-bevegelsen» står for,» som f.eks. «Vi må være positive og holde frekvensene oppe.» Denne oppfattelsen mener jeg tar fra oss muligheten til å anerkjenne følelser vi har inni oss, som sinne, raseri, frustrasjon, og til og med hat. Disse følelsene representerer mørket inni oss, det underbevisste, og hvis det ikke kommer opp til overflaten, så vil det skape masse problemer i livene våre.
Jeg mener at fordi folk ikke tar tak i hva som skjer i det underbevisste, så forsvarer de ofte noe de ikke egentlig vet hva er, som f.eks. pride. Pride er jo en særdeles mørk agenda, som fortsatt får lov til å eksistere. Men det finnes håp for at det en dag vil ta en slutt. Kan det tyde på at flere folk våger å kjenne etter hva de virkelig føler tro? Hva tror du om det?
Hvis jeg har rett, så vil det skje banebrytende ting framover.
