Jeg ønsker en verden hvor alle trives og har det bra. Kan det skje? Ja, det tror jeg faktisk. Men; det kreves at folk overstyrer egoet sitt og lar hjerte og sjel sitte i førersetet. Jeg bryr meg ikke om valgene dine, men om du har et åpent hjerte for andre mennesker. Det er sånne egenskaper verden behøver nå; at vi ivaretar hverandre uten å tenke så mye på hva slags valg vi har tatt. Jeg tror vi må legge sånne ting fra oss; behovet for å plassere folk i båser. F.eks. vaksinerte mot uvaksinerte.
Vi er mennesker alle sammen, med hjerte og sjel, men ikke alle anerkjenner dette. Noen tror vi er bare et hode som tenker, og glemmer helt hvem vi var da vi ble født inn i dette livet. I disse turbulente tider så tror de at verden er fortapt, og at alt går til helvete. De glemmer hvilken kraft de har til å delta aktivt for å endre på verdenssituasjonen. De ser ikke at Gud finnes, eller tror at Gud har forlatt dem; men sannheten er at Guds rike er i hver og en av oss. Hvis vi ikke har kontakt med Gud, så er det fordi vi har stengt av. Jeg snakker ikke om religion nå, men en måte å tenke på som gjør at vi alle har deler av Gud i oss. Hvis han glemmer oss, så er det fordi du har glemt han.
Jeg trodde aldri at jeg skulle begynne å snakke om Gud på den måten jeg gjør, men det var fordi jeg en gang trodde at Gud hadde forlatt meg. Det er så mange barn som lider på grunn av mennesker som bare tenker på seg sjøl, og jeg ble deprimert av å vite at det skjedde. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, og følte meg så uendelig maktesløs. Det fikk meg til å gråte i timevis, og tok fra meg all kraft og styrke til å gjøre noe med det.
De to siste årene møtte jeg mine fordommer mot Gud. De snek seg opp til overflaten i møte med korrupte systemer i spesielt staten, hvor jeg så slaveriet i all sin gru. Den nye erfaringen sendte meg ned i en bunnløs sorg, fulgt av raseri mot bl.a. politi, rettsstaten, helsesektoren, politikere, barnevern osv. osv. Jeg spurte gjentatte ganger hvordan de kunne forgripe seg mot oss hele tiden, og spesielt barnet i meg følte på urettferdighet. Den lille jenta i meg skrek etter å bli ivaretatt på en ordentlig og respektfull måte, mens jeg opplevde akkurat det motsatte.
I denne tiden spurte jeg Gud gjentatte ganger, om hvorfor han hadde forlatt meg. Jeg var så sint, ja, til og med rasende på hvorfor han ikke kunne stoppe all uretten som skjedde; ikke bare i Norge, men i resten av verden. Gud, hvorfor gjør du ikke noe med fattigdommen? kunne jeg spørre. Hvorfor er det alltid noen som lider mens de rikeste bare blir grådigere og grådigere og driter i sine medmennesker? Hvorfor gjør du ikke noe med det? Jeg pepret Gud full med spørsmål som en mitraljøse uten å få noe svar. Men, en dag så gikk det opp for meg hva jeg gjorde.
Siden Guds rike er i meg og alle andre, så var det meg sjøl og alle andre jeg anklaget for å ikke gjøre noe. Denne refleksjonen fikk meg til å tenke over hva jeg kunne gjøre med verdenssituasjonen. Jeg skjønte at siden Gud er i meg og alle andre, så er vi alle en del av hverandre, som betyr at jeg måtte gjøre noe med egoet mitt. Jeg måtte altså slutte å bare tenke på meg sjøl. Det var litt av en overgang, skal jeg si dere. Jeg har vært en verdensmester i å tenke på hva jeg kan gjøre for meg sjøl, og ikke tenkt så mye på andre. Men, det har åpnet mitt hjerte mer og mer, og nå er bl.a. min oppgave i livet å øke min bevissthet for hvem jeg er og hva jeg kan oppnå i samarbeid med andre. For hvordan kan jeg ha det bra, hvis noen lider? Det er faktisk helt umulig for meg, fordi jeg har skjønt at jeg er en del av alle andre, og jeg føler på det hver eneste dag. Derfor er jeg opptatt av hva jeg kan gjøre for verden, og ikke hva den kan gjøre for meg. Ikke minst; hvordan kan vi samarbeide for å få den verden vi lengter etter?
Mer enn noe annet tror jeg på at vi manifesterer hvert øyeblikk i døgnet, om det er på godt eller vondt. Jeg tror også at vi kan endre vår virkelighet ved å manifestere det vi vil ha, som betyr at hvis du tror at verden går til helvete, så vil den mest sannsynlig gjøre det for deg. Derfor er jeg bevisst på hva jeg ønsker for tiden. Jeg jobber med mine manifesterings-ferdigheter, og jeg behøver det, fordi jeg er så vant til å tenke at alt går til helvete allikevel, så hvorfor gidde!
For et håpløst utgangspunkt, ikke sant? Men jeg har lært at jeg er et menneske med kraft og styrke til å få til det jeg vil, og jeg ønsker en verden hvor alle lever i overflod. Jeg behøver bare å trene meg i å tro på det, og så vil jeg bli bedre og bedre. For ikke pokkern om jeg har tenkt å gi meg. Dette er blitt mitt mantra, og jeg vet at jeg har Gud på min side, for Gud hjelper dem som hjelper seg sjøl. Så, ikke la deg bli trukket ned av de menneskene som ikke ser veien ut av håpløsheten. Bli kjent med kraften din, og bli på lag med Gud. Da vil du ha alt du trenger for å lykkes i dette livet!
