I de siste månedene har jeg tenkt mye på oppstigningen til 5D, men også på oppfatningen av at 3D ikke er virkelig. De som sier dette, er bl.a. Aurora fra The Galactic Federation, og det er hennes uttalelser jeg forholder meg til. I sitt siste innlegg (9. april 2022) sier hun følgende:
«It turns out that there isn’t really a «third dimension»— it is just our way of describing a reality that seems solid but actually isn’t (it is just an illusion).
Det er ikke første gangen jeg har hørt dette, men fordi jeg syns det er vanskelig å forstå hva det menes med at 3D er en illusjon, så blir det litt for lite kjøtt på beina for meg. Jeg fatter det rett og slett ikke, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Mulig er det mitt ego som spiller meg et puss her.
Alt jeg vet nå er at jeg har en kropp som er levende. Jeg kan puste, lukte, spise, høre, og være hundre prosent tilstedeværende som et menneske med en kropp. Maten jeg spiser tar jeg inn med lukt og smak. Hvis jeg ikke liker hva jeg spiser reagerer kroppen min med kvalme eller avsky. Hvis jeg spiser noe jeg ikke tåler, og forgifter kroppen min, vil den reagere med smerte, som er svært merkbart. Hvis jeg kræsjer bilen min, og skader meg, vil jeg oppleve både smerte og frykt.
Kroppen føles virkelig, og som en fast masse. Sansene mine føles virkelig. Følelsene mine føles virkelig. I hjemmet mitt har jeg mange ting. De ser virkelige ut. Når jeg tar på dem, kan jeg kjenne hvordan de føles mot huden. Jeg kan ta en dusj, og kjenne vannstrålene mot naken hud.
Hvordan er det mulig at denne 3D opplevelsen bare er en illusjon når jeg føler den så virkelig?
Jeg har hørt at noen påstår at når vi drømmer, så er vi i den virkelige verden. Da drar vi rundt med våre sjelskropper, og har opplevelser både her og der ute i universet. Riktignok har jeg drømmer som føles veldig levende, men jeg skjønner det ikke. Hvordan kan det virkelige livet være når jeg sover, og det uvirkelige livet være når jeg er våken? Det henger ikke på greip!
Men hvis jeg spinner det på en annen måte, som at jeg ser på oss som energivesener. Når jeg mediterer mye i perioder, kan jeg merke at jeg blir lettere i kroppen min. Jeg har bl.a. hatt opplevelser av å fly i luften som ei ørn. Eller å bli dratt oppover til et hvitt lys hvor jeg ikke kjenner kroppen min lenger. Det føles veldig behagelig å være i det hvite lyset, og jeg får lyst til å være der hele tiden. Men når jeg kommer tilbake i kroppen, er jeg i den verden vi er i nå, og det føles veldig virkelig for meg. Jeg kan kjenne på smerter i fingrene, og tungheten i kroppen hvis jeg er blitt søvnig.
Noen sier at vi er avatarer, og hva er så det? Hvis vi tar utgangspunkt i at vi er i et videospill eller en virtuell verden, så brukes disse avatarene til interaksjon med spillverdenen og andre spillere. Hvis du noen gang har sett filmserien «Agents of SHIELD,» vil du forstå hva jeg mener. I den aller siste episoden i den 7 sesongen, snakker hovedpersonene med hverandre virtuelt uten å møtes. Det oppleves virkelig siden de viser følelser overfor hverandre. Det er et år siden de møttes sist gang, og de har savnet hverandre mye. Når de går ut av den virtuelle verden, altså sier farvel, trykker de på en dingest ved øret sitt, og så er de på sekundet tilbake til der de var før de kom inn i den virtuelle verden. Det er deres avatar som har representert dem på en måte.
Jeg vil forresten med hånden på hjertet anbefale at du ser «Agents of SHIELD.» Noen påstår at det er en dokumentar som viser hvordan livet er på ordentlig. Jeg ble helt hekta på serien, og så alle de 7 sesongene på veldig kort tid.
Men hva hvis 3D er en illusjon; betyr det at ingen blir skadet i dette livet? Jeg tenker på at jeg valgte å ta den røde pillen for et år tilbake, og alt jeg har lest og hørt om dypstatens ondskap mot oss. De fører krig mot oss, og skader oss på en rekke varierte måter, og noen blir drept av dem. Er det også bare en illusjon? Men hvorfor føles det så virkelig da? Jeg ble traumatisert av å høre om alle barna som blir/er blitt skadet og drept av psykopater, sosiopater, og onde umennesker. Hvordan kan det bare være et spill, hvis jeg kjenner det sånn på både kropp og sjel?
Det vil komme en dag da vi vil se om den verden vi lever i er virtuell, og kanskje det ikke er mulig å vite før vi går ut av 3D og stiger opp til 5D. Vi får se hvordan dette går. Det kan virke som om det ikke blir så lenge til. Jeg er svært spent på fortsettelsen av «The Great Awakening,» men ikke så ivrig at jeg tar sjumilssteg. Jeg trenger tid til å ta innover meg alt som skjer nå, fordi jeg er et menneske i en kropp. Når jeg omfavner meg sjøl hundre prosent som sjel, og energivesen, vil det skje gradvis, og med et tempo jeg kan fordøye.
Hvordan er det med deg? Har du tenkt over om verden er en illusjon, og hvis det er tilfelle: Hva innebærer det i såfall for deg?
Kilder:
