Jeg har nesten hele mitt voksne liv, lurt på hva meningen med livet er. For noen tiår tilbake, kom jeg fram til at hvis jeg ikke lykkes å bli en forfatter, da ville jeg bli fullstendig knust. Jeg greidde ikke å finne en annen mening med å være her, enn å skrive, å sette ord på hvordan jeg har det, eller lage historier, og jeg ser hvor bra det har vært for meg. Fortsatt er jeg ikke blitt forfatter på den måten som aksepteres i matrixen, men jeg har skrevet bøker, og fant ut at jeg er tilfreds med å ha gjort det.
En annen ting er at jeg aldri har funnet meg til rette her på jorda, og blant annet av den grunn har skrivingen vært så viktig for meg. Den hjelper meg å reflektere rundt livet mitt, og på hva som er viktig for meg. Jeg har slitt veldig med å forstå hensikten med å være her, spesielt de siste tre årene, etter at jeg begynte å grave meg ned i kaninhullet. Det har jeg aldri gjort før, men er glad for at jeg våget å utforske ulike konspirasjoner.
Samtidig har det vært nesten uutholdelig å se hva som foregår i samfunnet vårt, og verden ellers. Det er så mye lidelser overalt, så mye smerte, gjennom stadige kriger, konflikter, splittelser, fattigdom osv. osv., at det gjør vondt i hele meg. Jeg har spurt om det virkelig må være slik, at livet må leves på denne måten. Tidligere har jeg trodd at Gud delte seg i millioner av celler, for å erfare seg sjøl, men dette gir ikke mening lengre.
Nå er jeg overbevist om at vi lever i en drømmeverden, hvor ingenting er virkelig, ikke kroppen vår, eller noe vi ser utenfor oss sjøl, som huset eller bilen. Det er ikke så lett å skjønne det, kjenner jeg, men jeg syns det gir mening å tenke slik. Vår bevissthet er heller ikke her, men den er blitt, i mangel av et godt norsk ord, blitt «high-jacked,» for å tro at den er her, at den er begrenset til matrixen, og at den er virkelig, men som egentlig er en perseptuell falsk virkelighet.
Dette er problematisk, fordi den falske virkeligheten holder oss fanget i slaveri, for å hindre oss i å huske hvem vi egentlig er. Vi blir bombardert med informasjon fra alle kanter, som er ment å distrahere oss fra å få kontakt med den sjelelige essensen av oss, vår bevissthet, som føles sann, evig og reell, og gir en følelse av å komme hjem, som vi kan erfare under meditasjon.
Jeg har trodd i en lengre periode at vi er fanget i slaveri, og ikke kan komme ut av hamsterhjulet. Noen ganger har det vært tungt å føle det slik, men jeg har allikevel greidd å utforske videre, og foretatt dypdykk, ikke bare i konspirasjoner, men bortenfor politikk, religion, og ulike systemer, og utforsket reinkarnasjon, livet etter døden, simulering osv.
Jeg har kommet fram til, med stor lettelse, at vi kan komme ut av simuleringen, at det er håp. For å få til det, er det ytterst viktig å fortsette med oppvåkningen, og spesielt bevissthetsutvidelsen av sjela, for den er ikke fanget i slaveri i en perseptuell falsk virkelighet. Den er tvert imot veien ut av slaveriet og fangenskapet, som kan hindre at simuleringen fortsetter, at vi kan gjøre en slutt på repeteringen av det samme trossystemet som holder oss fanget her en gang for alle.
Jeg ønsker å utvide min bevissthet i den forstand at jeg ikke behøver å repetere, for jeg er mildt sagt lei av å være en del av galskapen som utfolder seg daglig i verden. Slik jeg ser det, er det to valg; å kjempe mot hverandre for å få en bedre verden her, eller å returnere til virkeligheten, til der hvor vårt originale hjem er. Hvis vi fortsetter å kjempe mot hverandre, vil det ende opp i en ny simulering? Jeg vet ikke, men siden jeg ikke vet, tar jeg ingen sjanser, og vil gjøre det jeg kan for å unngå det.
Kilde:
The Greatest Conspiracy of All Time is Being Exposed
