Hvor ble det av friheten? Er den borte?

Jeg er et menneske som er villig til å gjøre mye for å beholde friheten, også risikere livet mitt, for uten frihet har jeg absolutt ingenting. Det er derfor jeg slutta å se på reality-programmer for noen år tilbake, for det har overhodet null og niks med virkeligheten å gjøre. Hvis vi ble strandet på ei øde øy, ville det ikke være noen som var der for å hjelpe oss med å overleve. Vi måtte finne ut av ting sjøl, og bruke det vi har ervervet oss av erfaringer og ferdigheter i det virkelige livet, og samarbeide.

Slik som verden er sydd sammen i dag, har vi lært at den sterkeste overlever, slik som i 71 grader nord eller Mesterens Mester eller Farmen. Filosofien er alle mot alle. Det er noen få elementer av samarbeid, men det er alltid en som sitter igjen med trumfkortet, som vinner. Farmen er spesielt godt tilrettelagt for angiveri og dolkestøt i ryggen, som minner meg veldig om det som skjedde under pandemien. Noe som muligens kan vise at det vi får med oss fra TV-boksen, sitter godt klistra i panna.

Hvis det vi lærer fra TV, og ikke minst politikere, at det er helt greit å angi hverandre, jukse, og lyge, i tillegg til å slåss og konkurrere mot hverandre med blod og tenners gnissel, da vil jeg påstå at menneskerasen er ille ute, men hei, nå glemte jeg meg, vi er allerede ille ute, for det er allerede helt greit med alt jeg nevnte. Er det slik det blir når Norge alltid skal være best i klassen, når verdier som samarbeid, medmenneskelighet, og omsorg er så langt ned på verdistigen at vi knapt kan skimte det?

Og hvor ble det av friheten til å leve et godt liv uten statens innblanding overalt? Jo, du kan gå off grid, men da må du også si farvel til alle fordelene ved å være en del av en befolkning, i tillegg til å bli forfulgt og trakassert av staten. Når staten får altfor mye makt, da forsvinner friheten til mennesket, for ønsket om å kontrollere og overvåke oss, er størst av alt. Hvis du er off grid, mister de kontrollen over deg, men da er det opp til deg å skape ditt eget liv. Det er både fordeler og ulemper ved det, og jeg så helst at vi greidde å ta tilbake makten staten har ervervet seg uten å gå til det skrittet.  

Derfor blir jeg glad når jeg ser mennesker som tenker som meg, som vil kjempe og slåss for et godt liv, ikke fysisk med vold, men med andre fredelige virkemidler. Jeg ønsker det beste for meg sjøl, og for mine medmennesker, uansett hvem du er, men jeg aksepterer ikke angiveri, juks og løgn. Hvis vi skal få et godt liv, er det viktig å ta frem egenskaper og ferdigheter, som vi ikke har lært via TV og realityserier, som evnen til å samarbeide og se andres ulikheter. Vi må klare å legge fra oss ønsket om å konkurrere og angi hverandre, fordi noen av oss ikke er som andre. Det finnes heller ingen annen måte å vinne på, enn å legge fra oss behovet for å klandre andre for hvordan livet vårt er blitt, som mange ser ut til å gjøre rett som det er.

Størst av alt er kjærligheten, sier mange, og det er kanskje noe i det, men akkurat nå syns jeg at friheten til å være meg sjøl og leve et liv i samsvar med mine verdier, er større enn alt annet. Jeg vil kunne si hva jeg mener uten å bli overvåket av PST, og i verste fall bli arrestert og fengslet. Jeg vil gå rakrygget og være stolt av den jeg er, uten å bli stemplet som en ekstremist, konspirasjonsteoretiker, anti-semitt, anti-vakser, anti-ditt og anti-datt.

Ikke minst ønsker jeg at verdier som medmenneskelighet og mangfold blir populært igjen, og det er ikke ironi når jeg bruker ordet mangfold. Det er et ord som er blitt veldig ødelagt og misbrukes i mange sammenhenger, men det kan brukes på en positiv måte også, som f.eks. mangfold i folks ulikheter. Vi må lære å akseptere hverandre for den vi innerst inne er, og da mener jeg å leve autentisk.

Tror ikke så mange våger å være seg sjøl, for det er så mange krav og forventninger om å følge majoritetens ønsker. Det er dette vi må finne en måte å bryte oss ut av, den kvelende følelsen av å hele tiden være kontrollert av noen så snart man våger å ta et skritt i en annen retning. Det er aksept av våre ulikheter som vil gjøre oss bedre i stand til å se hverandre tydeligere, sånn at vi kan samarbeide for å gjøre oss mere frie.

Hva tenker du om dette? Hva skal til for at vi skal kunne leve liv i frihet?

Om Tove

Jeg heter Tove og er ei dame som kommer fra Fræna Kommune i Møre og Romsdal. Jeg bor for tiden i Bærum.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *