Hvorfor er kreft et betent tema, spesielt når man ikke har de «korrekte» meningene?
Det er flere som reagerer på mine tanker om kreft og behandlingen av kreft, spesielt de som mener at cellegift er den eneste behandlingen som virkelig virker, mens jeg mener at det er feil. Det er en enorm trigger for mange, at jeg ikke har noe positivt å si om den offentlige kreftbehandlingen, men det betyr ikke at jeg råder noen til ikke å følge den. Folk må sjøl velge hva de vil, om de vil følge statens anbefalinger, eller å velge noe annet. Det skulle bare mangle, men jeg er også av den oppfatning at folk faktisk kan tenke sjøl og ta ansvar for sine valg. Jeg er ikke som staten, som jobber ut ifra en barnepikementalitet, hvor de mener at de må ta valg for folk, fordi de tror at folk ikke kan tenke sjøl.
Så er det noen som har spurt meg om hva jeg ville ha valgt å gjøre, hvis jeg fikk kreft. Jeg bruker å svare at jeg forebygger, og at jeg tenker på hva som skal til for å leve et godt liv. Kreft er i mine øyne kun et symptom, og det viktigste er å finne ut hva som gjør at man får kreft. Det kan være kosthold, stress, gift i jord, vann og luft, i mat, vaskemidler, hygieneprodukter osv. osv. Når jeg velger hva jeg vil anvende, tenker jeg ofte på hva som er bra for meg, og så velger jeg ut ifra det.
F.eks. bruker jeg eteriske oljer og mest mulig naturlige produkter istedenfor legemidler. Jeg bruker ikke et eneste legemiddel, fordi de er fulle av bivirkninger. Mat har jeg vært oppmerksom på hele livet, fordi jeg har slitt mye med vondt i magen. Derfor har jeg lært, at det beste er å spise produkter med minst mulig tilsetningsstoffer og E-stoffer, eller helst ikke noe i det hele tatt. Nå er det vel gift i all slags type mat, men jeg gjør det beste jeg kan, og mener det har en effekt. Jeg er også blitt mere og mere våken på produkter jeg ikke har tenkt så mye over, f.eks. såper og rengjøringsmidler, og de blir skiftet ut sakte, men sikkert. Jeg har en plan her, men det handler også om pris, og hva jeg har muligheter til å bytte ut i dag, men litt er bedre enn ingenting. På sikt ønsker jeg å lage mine egne produkter.
Staten har lykkes i å indoktrinere folk til å tro at det verste som kan skje, er å dø. Jeg har aldri vært redd for å bli sjuk og dø, og har ikke den samme frykten i meg som mange andre har. Hvis jeg skulle få kreft, ville jeg velge å sjekke ut hva jeg gjør feil med det jeg har nevnt, og jobbe med traumer. Jeg tror sjukdom kan komme av uløste traumer, og ville gitt mye bedre resultater om de ble møtt enn det den vanlige kreftbehandlingen gir. De sier at behandlingen ikke er ment å kurere, men å gi litt ekstra levetid.
Jeg syns vi burde stille høyere krav enn det, og jeg mener det er fullt mulig. Det triste er at så lenge de holder på som de gjør i dag, så vil de alltid ha nok pasienter. Jeg skjønner at redselen for å miste jobben sin, er til stede, men ville det ikke føles bedre å gjøre mennesker friske? Den siste setningen er ment på de som bestemmer behandlingen, på kreftlegene, hvor jeg har fått med meg at ansatte på Radiumhospitalet avviser råd fra mennesker som har blitt friske på grunn av annen type behandling.
De er ikke interessert i komplementær behandling i det hele tatt, som er ganske oppsiktsvekkende, syns jeg. Terje Toftenes, omtalt på Hemali, fikk noen omganger med stråling og deretter valgte han annen behandling, som han ble frisk av. Han sier at hvis man ikke finner årsaken til kreften, så vil den komme tilbake, noe som jeg sier meg helt enig i. Fortsetter man å leve på samme måten som før man fikk kreft, er det som å spille russisk rulett med livet sitt, vil jeg påstå.
Endringer er vanskelig, for de fleste, og jeg kan kjenne på det sjøl. Men jeg tror at det kommer til å tvinge seg fram i samfunnet vårt, spesielt med tanke på hva som skjedde under pandemien, og det som skjer med helseplattformen i dag. Ikke minst er det viktig å adressere problemet med at faglærte forsvinner fra helsevesenet, fordi arbeidsforholdene er for dårlige.
Mitt håp er at folk skal forstå at systemet vi har, ikke er til det beste for hverken ansatte eller pasienter. At de også satser på hjemmehjelps-roboter, er i feil retning. Vi behøver voksne som kan vise omtanke og omsorg i møte med sårbare mennesker, ikke en metall-dings uten følelser. Dette er ikke rette veien å gå. Jeg ønsker ikke en fremtid, hvor de fleste mennesker er erstattet med roboter. Da er det rake veien til transhumanisme, til mennesker 2.0.
Hva tenker du om dette?
Jeg legger ved innlegget om Terje Toftenes i kommentarfeltet, og vil også nevne foredraget han skal ha på Litteraturhuset den 14. februar.
