I går leste jeg en kronikk på nettsiden politiforum.no som gikk dypt inn på meg. Forfatteren av innlegget, Anne Kristine, kaller seg for en forhenværende utagerende ungdom, fordi hun greidde å komme seg ut av kriminalitet og stoffmisbruk. Hennes overskrift var følgende:
Kjære politimester Øystese: Tvang skaper djevelunger, ikke englebarn. Tvang har fått fram det verste i meg. Det er det tvang gjør med barn. Den dag i dag kan jeg ikke se en politiuniform uten å bli kvalm. Det eneste de oppnådde, var å gjøre meg sint.
Dette innlegget kommer etter at Politimester Ida Melbo Øystese i Oslo, med bakgrunn i den økende ungdomsvolden, etterlyser debatt om hvorvidt «inngripende forebyggende tiltak som også inneholder elementer av tvang overfor utagerende ungdom» er en god løsning.
Anne Kristine sier bl.a.:
«Jeg ble møtt med tvang på alle kanter. Ingen spurte hvordan jeg hadde det inni meg. Jeg mistet all styring og kontroll over mitt eget liv, og ble i stedet sint, trist og fortvilet.»
«Fra barnevernet kom inn i livet mitt hadde jeg en entydig negativ utvikling. Jeg utviklet spiseforstyrrelse, depresjon og suicidalitet, angst, sterk OCD – både fysisk og psykisk – samt PTSD.»
«Jeg har mistet hele familien min, jeg er dypt traumatisert og skadet, og påført omfattende foreldrefiendtlighet og falske minner. Skaden er erkjent og jeg har fått erstatning.»
«Årsaken til mine skader er maktovergrep fra overivrige sosialarbeidere og politi.»
«At jeg lever nå, er et under. Privatpersoner og min egen sterke vilje, ikke barnevern eller offentlige hjelpeinstanser, har hjulpet meg ut av dette helvetet.»
Anne Kristine forteller oss ærlig og oppriktig hva som er galt med barnevern og politi, og det er verdt å sette seg inn i historien hennes. Faktisk, hvis barnevern og politi hadde vært ydmyke nok til å lytte til hennes opplevelser med offentlige hjelpeinstanser, ville mye vært annerledes. Men, vi vet jo, at det er akkurat det som ikke skjer, og det er derfor livet til mange barn og unge ikke blir bedre, men heller verre. Jeg skal være forsiktig med å generalisere, men det er jo ikke første gangen jeg hører om historier som Anne Kristines.
Når jeg trekker trådene til hva som skjer innad i politiet i dag, hvor det snakkes om en fryktkultur, er det nærliggende å spørre seg om det som skjer med bl.a. Anne Kristine har en sammenheng. Ansatte våger ikke å si hva de mener av frykt for konsekvenser etter en undersøkelse hvor bare 3000 politi svarte av 14 500 ansatte. At så mange lar være å svare, er del av det samme problemet.
I en artikkel i det samme forumet, blir politimesteren i Agder, Kjerstin Askholt, som kommer dårligst ut av undersøkelsen, hvor hele 76 % av de ansatte (av de som deltok i undersøkelsen) mener at det er en fryktkultur i politiet, spurt følgende spørsmål:
Spørsmål: Det er ganske sjokkartede tall, der Agder gjør det ekstremt mye dårligere enn resten av politi-Norge. Hvorfor det?
Hun svarer følgende:
«Det er et tall som vi synes er utrolig krevende å få. Jeg hadde virkelig håpet at vi hadde kommet lenger. Det er viktig for meg. JEG VET IKKE HVORFOR VI IKKE ER KOMMET LENGER. DETTE MÅ JEG NESTEN BE OM INNSPILL FRA HELE ORGANISASJONEN PÅ, SVARER POLITIMESTEREN.»
Det er nesten ironisk det hun sier her, at hun skal be om innspill fra en organisasjon hvor folk er redde for å gi uttrykk for meningene sine. Bare 3000 av 14 500 ansatte svarte på en undersøkelse om en mulig fryktkultur. Det verste er at hun ikke vet hvorfor de ikke er kommet lenger, som egentlig er ganske så underlig, med tanke på fryktklimaet som hun utsetter de ansatte for.
Jeg vil si at det ikke bare er en fryktkultur innad i politiet, men også en generell ukultur, hvor de ikke kvier seg for å utføre ulovlige handlinger for å få resultater. La meg nevne hva jeg har fått med meg etter å ha hørt på utallige podcaster som handler om både nye og gamle politisaker. Her kommer de som perler på ei snor:
Ulovlig provokasjon, fabrikkering av bevis, justismord, inhabilitet, lar være å undersøke bevis som kan ha betydning for saken, beskytter enkeltpersoner innad i politiet, eller fremtredende personligheter i næringslivet, skremmer og truer folk til å holde kjeft om ukulturen, og i mange saker gjør de bare rett og slett dårlig politiarbeid.
Jeg vil også nevne hva jeg har sett i samfunnet, som er bl.a. følgende:
Politiet forfølger mennesker som er kritiske til systemer i samfunnet, som vil gjøre noe for å forbedre dem, istedenfor å bruke tid og ressurser på de som virkelig er kriminelle. F.eks. under pandemien skjedde det mange lovbrudd mot bl.a. fredelige demonstranter, hvor politiet var direkte involvert.
Politiet bøtelegger folk som kjører litt for fort, istedenfor å gå etter de som virkelig er kriminelle.
Toppene i politiet beskytter seg sjøl, og næringslivsledere, istedenfor å beskytte mennesker som virkelig behøver deres hjelp. De går til og med etter sine ansatte, for at de ikke skal røpe informasjon som er ufordelaktig for dem.
De ansatte blir lært opp til å skremme og true ungdommer istedenfor å vise omsorg, empati, ydmykhet, og forståelse, som betyr at de feiler i å beskytte dem. Eller er det en spesiell type mennesker som blir ansatt i politiet, som ikke har noe imot å være voldelige mot andre?
De har altfor lite kjennskap og kunnskap om muslimske klankulturer, og tar ikke tak i voldsproblematikken blant innvandringsungdommer, trolig grunnet frykt for konsekvenser fra fundamentalistiske grupperinger eller/og klare signaler fra øverste hold om å holde seg unna.
Uifra hva jeg har opplevd og erfart (politiet fabrikkerte bevis på meg), er det ikke tvil om at det er noe fryktelig galt med både barnevern og politi.
Hvis vi skal få til endringer i politiet må politiet endre seg, spesielt toppene. Det er på toppene problemet ligger, men det spørs om de er villige til å gi fra seg makt og posisjoner for å utføre sitt samfunnsoppdrag, som tross alt er å beskytte mennesker.
Men politiet må også ses i helhet med alle andre offentlige instanser i samfunnet vårt. Slik som jeg ser det, så brukes politiet bevisst for å kontrollere folket ved oppdrag fra regjering og næringslivsledere. Derfor er det flere som må endre seg, med tanke på korrupsjon, inhabilitet, og ulovligheter fra øverste hold. Det skal vel mye til før det kommer til å skje, men man kan alltids håpe.
Det største problemet, vil jeg tro, er at de ikke er villige til å sette seg ned og lytte til historien til bl.a. Anne Kristine. Hadde jeg vært politi, eller jobbet i barnevernet, så ville jeg ha brukt mye mere tid på å lytte og virkelig sette meg inn i saken, istedenfor å skape problemer, men det spørs om jeg hadde fått lov til det av mine ledere. Det er derfor jeg ikke er spesielt populær i arbeidslivet, fordi jeg stiller for mange spørsmål, i tillegg til å inneha empati. Jeg bryr meg rett og slett for mye om mennesker, og det er ikke politisk korrekt i våre dager.
Men, uansett, jeg liker at det blir satt lys på fryktkulturen innad i politiet. Kanskje noe nytt vil skje på grunn av det. Ikke vet jeg, men den som overlever får se.
