For bare noen få uker, kanskje en måned siden, så følte jeg at livet gikk til helvete. Jeg var sikker på at vi var evig fortapt, fordi eliten ville vinne over menneskeheten. Men, så begynte jeg å tenke; hva så? Hva om de lykkes med spillet sitt? Hva om det mest utenkelige skjer, at jeg dør?
Ville det egentlig være så ille? tenkte jeg.
Jo mer jeg tenkte over det, jo mer vennet jeg meg til tanken på at jeg en dag ville være borte fra denne planeten. Jeg fant ut at det spiller ingen rolle når det skjer. Å dø er ikke det verste som kan skje, men å ikke ha levd, ville vært. Å ikke ha levd et liv med alle mine seks sanser. Å ikke føle meg levende i møte med andre mennesker. Å ikke gi uttrykk for meg, den jeg er, hele meg, som et menneske og sjel!
Etter at jeg bearbeidet redselen for å dø, fant jeg ut at jeg ikke er redd for å dø lengre. Det betyr ikke at jeg har gitt opp livet, men at jeg har gitt opp kontrollen over hva resultatet vil bli, og det har på en måte satt meg fri. Jeg hadde en aldeles fantastisk samtale med mine beste venner i dag, og jeg følte meg så respektert, så elsket, så levende, og jeg takker dem av hele mitt hjerte. De siste årene har jeg følt meg så annerledes, så rar, så avvist. Bare jeg åpner munnen, så blir det negative reaksjoner i hytt og gevær. Men hos mine venner får jeg være meg, være Tove, sånn jeg er, og oppleve å bli både møtt og ivaretatt. For meg, finnes det ingen større gave enn å føle på ekte vennskap, hvor jeg kan være den jeg er. Det betyr alt, og jeg behøver det virkelig i disse tider, hvor verden er så koko som den er.
Et godt vennskap gjør at jeg føler meg sterk, og trygg, uansett hva som måtte skje i fremtiden. Det gjør meg også trygg nok til å våge å åpne hjertet mitt igjen. Jeg har vært så sint, sorgfull, trist, og rasende, og fortsatt henger det sterke følelser igjen, som jeg kan kjenne på nå og da, men jeg har også begynt å utforske spirituelle konsepter igjen, som jeg gjorde før pandemien.
Jeg kan se meg sjøl i alle jeg møter på i hverdagen, fordi jeg ER alle, også politikerne, sjøl om det fortsatt er litt vanskelig å svelge, men når jeg tenker på denne måten, hjelper det meg til å mildne raseriet jeg har båret på lenge nå. Når jeg har skreket fra de høyeste fjell, så har jeg skreket til meg sjøl. Og hva hjelper det, som Hilde Kristin Van Zundert sier så treffende? Ingen verdens ting!
Men, vi er kommet hit til jorda for å erfare, og for å oppleve den fysiske kroppen med alle våre sanser, og noen ganger føles det bra, men andre ganger ikke, og av og til vet jeg ikke hva jeg gjør, fordi jeg blir drevet av sterke følelser og lar meg rive med. Noen ganger mister jeg meg sjøl i disse følelsene, og andre ganger føler jeg meg levende. Kanskje det var meningen at det skulle være slik, eller kanskje ikke. Jeg vet altså ikke, for jeg strever fortsatt med å bare være til.
Helt ærlig så skremmer det vettet av meg, at jeg bare kan være uten å prestere. Jeg merker at jeg klorer meg fast til matrixen, til å være noen, inneha viktige roller, hige etter anerkjennelse, men innerst inne vil jeg bare sitte og skrive historier på PC-en min, gå ut på verandaen og slikke sol, lukte på en blomster, observere de utrolig vakre trærne som har stått der i hundrevis av år, og bare gå og slenge. Og, naturligvis, møte mine vidunderlige venner og bare være meg!
Den ultimate følelsen er kjærlighet, til meg sjøl, til naturen, til alle. Jeg har et stykke igjen der gitt, men jeg er på vei, og veien blir som kjent til mens vi går, steg for steg. Denne gangen vil jeg kjenne det i hver en fiber av kroppen, og ikke bare la det være en teori jeg har lest et sted, ved å være ærlig og oppriktig og ikke minst ekte med meg sjøl og andre. Ikke brutalt ærlig ved å kjøre over andre, men å lytte og erkjenne følelser uten å nødvendigvis gi uttrykk for dem. Å la være å fordømme, ja, den er vanskelig, men jeg liker utfordringer!
Et steg videre på bevissthets-stigen, er et steg nærmere en annen dimensjon. Spennende!
