Faktisk så tror jeg at folk vet hva som foregår nå. Jeg vet at min familie er opplyste, og de har fått med seg at andre også er det. Etter min mening er det ikke nødvendig å informere om hva som skjer, hvis du ikke har en brennende lyst til å fortsette å gjøre det da. Sjøl om de hjemme, hvor jeg kommer fra, ikke demonstrerer i gatene hjemme i bygda, så betyr ikke det at de ikke bryr seg. De gjør det bare på en annen måte enn du. Og hvem vet hva vi egentlig burde gjøre i disse dager. Men kanskje det er noe annet enn å mase på andre til å handle slik vi mener er best for alle. Kanskje det er noe annet enn å få andre til å gjøre det vi ønsker for at vi skal føle oss bedre.
Hva om vi er her for å gjøre noe annet? Kanskje meningen er å realisere oss, å gjøre noe som gir oss glede og mening i livet? Å finne våre lidenskaper og gå etter dem? Jeg vet faktisk ikke. Jeg famler som mange andre, men jeg har uansett slutta å informere. Hvis det er noe jeg er opptatt av, så engasjerer jeg meg i det, men jeg maser ikke på at andre skal gjøre akkurat det samme som meg. Sånn som jeg ser det, så er det ditt valg hva du gjør. Det er ditt liv og du gjør hva du vil med det, tenker jeg.
Hvis vi fortsetter med den samme måten å være på, da blir det jo ingen utvikling eller vekst. Men det er uansett ditt valg hva du vil gjøre. Om du vil sitte fast eller vokse på erfaringene dine. For det handler om den frie viljen og ditt valg til å ta dine beslutninger samme hva det fører til. Vi kan uansett ikke tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil, men kanskje heller gi folk rom til å være. Romslighet overfor hverandres ulikheter er ikke lett, jeg vet, men respekt er viktig. For hvem har egentlig rett når det kommer til stykket? Kanskje ingen av oss. Livet er et stort mysterie, spør du meg.
Jeg har ikke slutta å irritere meg over dårlig oppførsel fra enkelte i samfunnet vårt, men jeg har ikke lyst til å bruke så mye tid på det. Det blir jo ikke noe bedre av den grunn, er min erfaring. Derimot har jeg det bedre når jeg bruker tid på mine lidenskaper og det som gjør meg glad og får meg til å flire; i det hele tatt alt som gir meg mening.
Jeg har spesielt fått mye kontakt med humoren min, og jeg merker meg at den har endra seg. Nå kan jeg også like galgenhumor veldig godt, noe jeg ikke gjorde før, eller jeg kan sitte på T-banen og høre på «Hyttebok fra helvete» lest opp av Are Kalvø og gapskratte. Han så jeg ikke før, men nå har jeg oppdaga han og humoren hans. Kanskje det er det som er livet, å tillate seg å bare være. Bare fordi det gir en god følelse å flire. Det minner meg om da jeg var yngre, og livet var mindre komplisert. Jeg flirte mye den tia, og jeg hadde mange fine stunder. Seinere begynte jeg å lete etter et liv med mening, og kanskje jeg har funnet det nå.
Hvis livet ikke gir noen som helst mening, hva har vi igjen da, kan jeg ofte tenke. Det er det som driver meg videre de gangene jeg stopper opp og gaper over hvordan enkelte oppfører seg mot andre.
De siste årene har jeg gapa over mye. Det er virkelig mye rart å se, og jeg lurer veldig på hva som foregår i skallen på enkelte. Det er som om det ikke er noen hjemme på en måte.
Men, nei. Nå gidder jeg ikke å tenke på dem mere. Tror jeg ser om jeg finner en You Tube video som får meg til å flire. Eller kanskje jeg setter meg ut i sola. Kloden vår brenner opp, sier de lærde, men det er rart med det, for jeg syns det er kaldt sjøl om sola er framme. Men hva vet jeg, en enkel sjel fra bygda. Lett å ta feil i disse globale krisetider. Ha ha ha…
Take care!
