Vaksineskadet og helt alene

Vaksineskadet og helt alene!

De gjorde hva myndighetene ønska av dem, men så ble de skada av eksperimentet. Plutselig var de ikke blant de mest populære i befolkninga lenger, og myndighetene vendte dem ryggen. De skriker for døve ører etter hjelp, og leger skyr dem som pesten. Fra å vise stor vilje til dugnadsånden og solidaritet med resten av befolkninga, for bl.a. å hindre smitte, ble disse menneskene redusert, ikke bare fysisk og psykisk, men også til en slags paria i samfunnet. Tragisk har mange tatt sitt eget liv fordi de greier ikke å leve videre med plagene eksperimentet påførte dem.

Hør hva denne mammaen sier i filmen Anecdotals av Jennifer Sharp:

«Jeg tror ikke folk forstår hvor svekkende symptomene er. Min mann kunne ikke la meg være alene for måneder. Han forlot hjemmet uvitende om han kom tilbake til en kone som fortsatt var i live. Han var redd hvert øyeblikk hver eneste dag, og det påvirket våre barns liv. I seks måneder var jeg ikke mamma, jeg var ikke menneske, jeg bare eksisterte. Jeg skulle kjøre ned til sjøen og «karbonmonoxide» bilen min, og jeg skulle plassere et skilt hvor det stod «AstraZeneca gjorde dette» i vinduet. Og jeg var for syk til å gjøre det. Det er eneste grunnen til at jeg er i live, fordi jeg var for syk til å gjøre det.»

Sånt berører meg. Jeg advarte folk mot å ta sprøyta, men det betyr ikke at jeg ikke har medfølelse med dem som ble skada for livet av den. Med hvilken rett har jeg til å dømme andre for deres valg?

Jennifer Sharp har skapt filmen «Anecdotals,» som er en medmenneskelig utforsking av vaksine debatten. Sjekk under!

Sharp er sjøl blitt skada av eksperimentet, og kanskje det var det som trigga henne til å lage denne filmen. Uredd forteller hun om sine egne problemer, og intervjuer mange av disse skadede menneskene som ingen vil høre på. Mens jeg så filmen, var det vanskelig å ta inn over seg alle lidelsene deres. Spesielt er det ille å vite at de ikke får den hjelpen de så sårt behøver for å bli bedre. Mange av dem er etterlatt til seg sjøl uten noen til å støtte dem i kampen for å få tilbake helsa.

Her er noen av uttalelsene:

«Folk spør etter hjelp, og de folkene som har ansvaret reagerer som: «You guys don’t excist.»

Joel Wallskog, MD:

«Et ord beskriver hva jeg følte i de første månedene etter at jeg ble diagnostisert: Forlatt!»

«Jeg er blitt kalt falsk og en løgner, og jeg er blitt fortalt av ER leger (Emergency Room doctors) at dette er bare inne i mitt hode. De tok kontakt med en sosialarbeider for å evaluere meg og prøvde å få meg innlagt til «Western State Mental Health Hospital.»

«Vanligvis er det noen som sier, «Å, virkelig? Hvilken tok du?» Og jeg svarer, «Det var Pfizer.» Og de svarer, «Å, det er rart. Min mann tok den, og han er helt fin.»

Å ikke anerkjenne vaksineskadete er slettes ikke noe nytt gjennom historien. Hør på Kelly Chewning’s kommentar etter å ha sett Jennifer Sharp’s sin film:

«Det var så vanskelig å se på. Virkelig triggende. Jeg er mor til et vaksineskadet barn. Jeg har kjempet i over 20 år og hjulpet min datter til å få tilbake helsen i over 20 år. Jeg har blitt kalt alt i boka. Jeg har blitt doxed, folk har prøvd å ødelegge virksomheten min, de har laget memer om meg, de har kontaktet vennene mine/familien og trakassert dem. Det har vært år med mobbing og vantro.»

Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det har vært for henne å møte på så mye motgang, men det som sitter igjen hos meg, er at hun aldri ga opp datteren sin. Det står det veldig respekt av. Men det har ikke vært lett for henne, og heller ikke for de som får varige skader av COVID vaksinen. Legemiddelindustrien tar bl.a. ikke noe ansvar når folk får alvorlige bivirkninger.

Jennifer Sharp snakker om bevisbyrden i filmen:

«Når jeg nevner min reaksjon til COVID vaksinen, blir jeg møtt med stillhet. Sjelden spør folk spørsmål, eller de kan spørre, «Er du sikker på at det var vaksinen?» Til det svarer hun: «Når ble bevisbyrden vårt ansvar? Skulle det ikke falle på de som selger vaksiner og helsebyråene, som påstår at deres vaksiner er trygge? Og nå må JEG bevise det for deg? Hva ville du ha akseptert? De utallige medisinske laboratoriene som ikke viser noen ting? Hvis du lurer på om disse reaksjonene er virkelig, så spør jeg deg, hvordan vet du at de ikke er virkelige»?

Sharp har et godt poeng. Det MÅ være statens ansvar å bevise at det ikke var vaksinen som skada. Men sånn er det ikke nå. Jeg vet hvor vanskelig det er å bevise at det var vaksinen som forårsaka bivirkninger, og det er ikke de eneste utfordringene de møter på. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor mye motstand de blir konfrontert med av samfunnet, f.eks. hvordan det føles når de ikke blir trodd; når hverken familien, venner, kolleger eller helsemyndighetene med leger og hele sulamitten mistror dem. Hvordan er det for disse stakkars menneskene når det eneste de møter på er mistillit fra alle hold?

Det er mange forskere og leger som har gjort en sterk innsats for å avsløre myndigheters løgner om COVID og vaksiner, som Dr. Peter Mc Cullough, Dr. Robert Malone, Peter Doshi, PhD, Robert Kaplan, MD, PhD, Dr. Ryan Cole, MD, og Dr. Christine Parks, men de er blitt sterkt sensurert av mainstream media og noen har mista sin legelisens. Spesielt en uttalelse i en høring fra en «Critical Care ICU»-lege (Senator Ron Johnson har vært vertskap for panel diskusjoner, og inviterte topp helsetjenestepersoner for å uttale seg om vaksineskadedes historier):

«For første gangen i hele min karriere, kunne jeg ikke være en lege. Jeg hadde sju COVID pasienter, inkludert en 31- årig gammel kvinne. Jeg fikk ikke lov til å behandle disse menneskene. Jeg måtte stå stille og se på disse menneskene dø. Vet du hva de gjorde da jeg prøvde å saksøke systemet? De anklaget meg for disse forbrytelsene, og sluttresultatet var at jeg mistet mine privilegier og ble rapportert til «National Practitioner Data Bank.» Så, her stod jeg opp for pasienters rettigheter og dette sykehuset, dette onde sykehuset, gjorde slutt på min medisinske karriere. Så det er hva de gjør.»

Denne uttalelsen fra denne legen fikk meg til å tenke. Jeg har vært veldig skuffa over leger som ikke har stått opp for sine pasienter, men jeg skjønner at det er ikke bare svart/hvitt. Jennifer Sharp nevner hvor vanskelig det er for leger å rapportere om vaksineskader. Jeg vil også nevne i samme slengen, at leger har heller ikke lov til å bruke medisiner som Ivermectin og hydroxychloroquine til sine pasienter. Da risikerer de å miste både jobb og legelisens. I Norge har bl.a. Peter Dvergsdal og Heiko Santelmann mista legelisensen, fordi de hjalp sine pasienter med medisiner som gjorde dem friske, bl.a. Ivermectin, Hydroxychloroquine og Fabiflu. Big Pharma har et sterkt grep om helseindustrien, og nekter leger å bruke annet enn legemidler som de tjener seg søkkrike på. Konkurrerende produkter som ikke gir profitt, blir motarbeida fra myndighetenes side, sjøl om de gjør folk friske.

Jeg kan på en måte forstå at leger ikke våger å stå opp mot urimelige krav fra sine arbeidsgivere, av frykt for hva de kan miste; men med tanke på etikk og moral, hvor de faktisk lovet da de ble leger å «do no harm,» så sliter jeg med å se på dem med respekt, spesielt hvis de har skjønt at vaksinene er farlige for mennesker. De burde i alle fall i anstendighetens navn latt være å sprøyte folk med gift.

Men hva er det som gjør COVID injeksjonen så farlig? Jeg vil trekke fram Christina Parks uttalelser i en høring:

«GNU Lab ved Georgetown viste at spike proteinet signaliserer gjennom ACE2 reseptorene som vanligvis ikke signaliserer i det hele tatt, og det fører til pulmonal hypertensjon. Dette er årsaken til inflammasjon. Bristol Medical Center i UK viste at spike proteinet alvorlig forstyrrer funksjonene til celler som støtter hjertet. Lee et al fra Hong Kong demonstrerte at antistoffer er laget mot spike proteinet som kryssreagerer med vårt eget vev, slik at mange mennesker når de lager antistoffer mot spike proteinet, får en auto immune respons som kan være ødeleggende. Vi vet at spike proteinet er giftig. Hvorfor lar vi kroppen vår lage det?»

Det var et veldig godt spørsmål av Parks. Hvorfor går vi med på å la kroppene våre forgiftes av spike proteinet? Det er mange svar på det. Kjente forskere som vet om dette, er blitt kraftig sensurert i mainstream media, og har ikke lykkes med å få budskapet ut til folk. Helt fra begynnelsen fikk vi også høre at vaksinen er trygg og effektiv. Det ble gjentatt til det kjedsommelige igjen og igjen, og førte til en slags hjernevask av befolkninga. Mange har lært å tro blindt på autoritetene, uten å stille kritiske spørsmål til handlingene deres. Vaksiner har også vært en tradisjonell behandlingsmetode i helseindustrien i tiår etter tiår. Men, dette narrative faller sammen for hver dag som går nå. Det er flere og flere som våkner og ser hva vaksinene egentlig gjør med oss, og bra er det. Nok er nok. Den tradisjonelle måten å behandle mennesker på, må endres.

Derfor er det viktig å komme sammen for å løse problemene vi har foran oss. Vaksineskadede må bli sett, trodd på og få den hjelpen de behøver. Fordømmelsene må ta slutt. La oss heller stå sammen for å hjelpe hverandre til å få den aller beste helsa vi kan få. En av de siste uttalelsene i filmen er:

«Vi trenger ikke å hate hverandre, vaksinerte eller uvaksinerte.»

Jennifer Sharp har skapt en film som jeg tror vil hjelpe til at vaksineskadede blir mere sett og hørt. I alle fall håper jeg det av hele mitt hjerte. Jeg anerkjenner hennes mot for å stå fram som en vaksineskaded, og for å bringe lys over problematikken som mange kvier seg for å si noe om. Jeg oppfordrer til å ikke la vaksineskadede bli glemt, men å heller hjelpe dem ved å snakke om det blant din familie, venner, og kolleger. Lytt til dem når de vil dele hvordan de har det, og ikke døm dem for deres valg. Ikke tål den uretten du sjøl ikke er gjenstand for. Vær heller et medmenneske!

Sammen kan vi flytte fjell!

 

Kilde: