For hver eneste dag som går blir det bare mer og mer utrygt å bo i Norge. Jeg er ikke redd for politiet, PST eller rettssystemet lenger, men det plager meg at de sprer så mye redsel og frykt at ingen lenger kan føle seg trygge i sitt eget hjem. Det plager meg at makthaverne har tilta helt og gått helt bananas, ved å rettferdiggjøre gransking av befolkninga. De er redde for terror, sier de. At folk som klager på strømprisen skal begynne å terrorisere andre med klagene sine? Are you f… kidding me?
Vi har fått et overvåkingssamfunn, hvor vi må passe oss for hva vi sier eller skriver på sosiale medier. Hvem som helst kan angi deg. De lurer rundt ethvert et hjørne nå. Før plandemien så følte jeg at jeg kunne gi uttrykk for hva jeg mente uten frykt for konsekvenser, men i dag så jobber hjernen på spreng for å ikke oute meg overfor de jeg møter på i hverdagen. Det kan være hun som jobber i klesbutikken eller han som sitter vis a vis meg på Trikken, eller naboene. Det er kanskje derfor jeg er så mentalt sliten for tia. Det er blitt tusen ting jeg må passe meg for å ha en mening om.
For flere år tilbake var jeg veldig deprimert en periode, men jeg skjønte ikke helt årsaken til det. I dag vet jeg at det handla om følelsen av å ikke ha frihet til å være meg sjøl på godt og vondt. Jeg har alltid vært litt rar i andres øyne, og veldig annerledes. Uansett hvordan vi føler oss, så tror jeg mange sliter med en følelse av å ikke strekke til i vårt samfunn. Det er så mange ytre føringer som vi må forholde oss til 24/7, og hvis vi beveger oss utafor de usynlige linjene, så er det alltid noen som påminner oss om hvor vi skal være.
I går hjalp jeg og ei venninne ei jente som var mellom 25-30 år. Hun hadde fått alvorlig prolaps i ryggen, og slet med å gå oppreist med den store, røde kofferten sin. Hun gikk krumbøyd, og anstrengelsen ved å bevege seg fremover var intenst smertefullt for henne. Vi fulgte henne fra Oslo S til Bussterminalen. Hun fortalte at da hun hadde bedt om hjelp av de som gikk forbi henne, så ville de ikke. Det var mange folk på stasjonen i går, men ingen av dem ville ta i et tak for henne.
Jeg sier ikke dette for å gjøre meg sjøl til noe bedre enn andre, men at jeg drømmer om et samfunn hvor vi bryr oss om hverandre. At når vi ser noen som er krumbøyde og drar på en tung koffert, så spør vi om de behøver hjelp. Snillhet og empati for andre er verdier som jeg setter veldig høyt, men allikevel så opplever jeg å bli forfulgt av myndighetene, fordi jeg har feil meninger.
Mest trolig vil jeg aldri få ny jobb igjen, har vært ute av jobbsystemet en periode nå, fordi jeg bl.a. er for ærlig, for snill, for empatisk, for treig, og for lite konkurransedreven. Jeg vil heller ikke injiseres av ukjent væske, eller gå med ei maske som ødelegger immunforsvaret mitt, og jeg kommer aldri til å la meg teste.
Men i den nye verden som vil komme etter at det gamle systemet kollapser, vil jeg være helt perfekt på alle måter. Jeg gleder meg til å brette opp ermene og gjøre en innsats med en jobb jeg kan være stolt av å ha, og virkelig gjøre noe meningsfullt som gir ringvirkninger i samfunnet.
Jeg drømmer om et samfunn hvor jeg kan være meg sjøl uten å frykte konsekvenser fra myndighetene, hvor menneskeliv betyr alt, og profitt ikke er interessant lenger. Utopi? Nei, jeg tror ikke det. Vi må naturligvis tilpasse oss en annen måte å leve på, men det vil vi klare over tid. Vi må bare tro på at det gamle systemet ikke vil vedvare, og at det er noe nytt på gang. Håp er alltid viktig.
