Jeg husker så godt hvordan flesteparten brukte solidaritet som et argument for å være med på dugnaden. Nå er det gått over 2 år siden det hele starta, og ettervirkningene av lockdownpolitikken begynner å ta form. Spesielt blir jeg observant på de minste av oss, som sliter med en rekke psykiske og mentale problemer. Det er i emning en helsekrise man ikke ser helt omfanget av enda.
Kilde red. PSt:
«Selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker har økt. Enheter som arbeider med spiseforstyrrelser, har rapportert en tredobling av henvisninger. Flere små barn, helt ned til 10 gamle utfører selvskading.»
Det er åpenbart at her er det noe som skurrer alvorlig. Hvem var det vi var solidariske med? Tydeligvis ikke ungene våre. De har vi ofra på veien. For hva? For å kunne reise på ferie til utlandet? Var det da vårt eget egoistiske behov for å reise hvor begrepet solidaritet ble misbrukt? Skulle vi være solidariske med deg sånn at du fikk reise på dine årlige ferieturer til utlandet? Var det sånn det egentlig var?
Utover sommeren i fjor snakka jeg om konsekvensene av å stenge ned et helt samfunn, og fikk veldig mye negative kommentarer for det. Mange mente at det var helt irrelevant å nevne det så lenge et farlig virus var ute for å ta oss. Men nå vet vi jo at det vi trodde var et farlig virus, ikke var så farlig allikevel. Faktisk er det flere som ligger på sjukehuset i dag som er vaksa. Det er altså vaksen som er farlig, og ikke viruset. Det finnes så mange beviser på det i dag, at det vil jeg ikke gå mere inn på.
Et aldri så lite sidespor her: Jeg leste et innlegg om at EU forlanger at unger må være grunnvaksinert for å reise ut av landet. Dette sier de Norge må ta hensyn til. Så sjøl om vi sier nei til å være med i EU, og ha vaksepass, så slipper vi allikevel ikke unna. Hva tenker du om det? Begynner virkeligheten å sige innover deg nå?
Så hva gjør vi nå? Hvordan kan vi hjelpe ungene våre ut av denne helsekrisa? Er det ikke på tide at vi begynner å vise vår solidaritet til ungene våre? De behøver vår hjelp, og trenger både omsorg og beskyttelse mot myndighetene. Hvis de virkelig ville oss vel, så hadde de stoppa smitteverntiltakene for lenge siden. Men det gjør de ikke. De bare fortsetter å kjøre på det ene høringsforslaget etter det andre. Selv om alles oppmerksomhet er mot Russland og Ukraina, så ikke tro at de ligger på latsiden. Krigen er en fin distraksjon for å innføre mere tyranni, og det er det vi må være oppmerksomme på.
Jeg har alltid vært på ungenes side, og kjenner på en veldig stor medfølelse for alt de har vært gjennom, og fortsatt opplever. Når de ikke blir tatt på alvor, for så vidt ikke noe nytt i historien, så gjør det vondt i hjerterota mi. Det er en smerte inni meg som ikke blir borte så lett. Vi har alle vært små en gang, og mange husker hvor sårbare vi var på den tia. Vi var fullstendig avhengige av våre foreldre eller foresatte, som på mange måter opplevdes vanskelig å forholde seg til.
Jeg husker at jeg til tider hata å være så avhengig av noen, og ikke ha kontroll på omgivelsene mine. Og hvis noen ba meg om å gjøre noe jeg ikke ville, så kunne det føre til en sterk reaksjon. Det at jeg noen ganger ikke ble hørt førte til mye grublinger inni meg. Jeg følte meg ikke elska for den jeg var.
Når unger blir tvinga til å testes med en testpinne langt opp i nesa. Hva vil det gjøre med dem. Hvis de ikke vil, at de motsetter seg, og du allikevel tvinger dem; hvordan vil forholdet mellom dere arte seg på sikt? Hva vil det gjøre med ungene dine når de blir store nok til å skjønne hva de gikk med på?
Hva skjer hvis de blir skada av vaksen?
Unger har noe de skal ha sagt. De er ikke bare redskaper vi kan bruke for å få det som vi vil. Fordi vi ikke våger å stå imot presset fra myndighetene. Det er vår jobb å forsvare ungene våre, og ikke overlate ansvaret til myndighetene, som i de siste to årene har vist at de ikke bryr seg en døyt om dem. Det er sånn jeg ser på det i alle fall.
I dag vil jeg sende varme tanker til alle barn i hele verden. Mange er blitt misbrukt i barnehandel, solgt fra barnehjem, blitt voldtatt, mishandla, ofra i orgier osv. osv. Ingen av dem fortjente å bli misbrukt. Er det noen som virkelig fortjener solidaritet, så er det dem. Egentlig liker jeg ikke ordet solidaritet, fordi det blir misbrukt så til de grader. Jeg vil skrote det ordet, og heller bruke ordet kjærlighet. Unger fortjener kjærlighet i bøtter og spann. Og Støre, når er det ungenes tid å bli ivaretatt?
Kilder:
