Fra jeg var ei lita jente har jeg følt meg ensom, og denne følelsen av ensomhet har vært min venn siden da. Jeg har forsøkt å tilpasse meg samfunnet, men det går ikke. Det er som å prøve en sko som er et nummer for stort eller for lite. I dag gikk det opp for meg i større grad enn før, hva grunnen er. Jeg var å så «The Matrix Resurrection» med ei god venninne (Takk, Kari). Filmen vil jeg kalle for en dokumentar, som viste oss hvordan verden vår er i dag. Jeg anbefaler alle å se den.
For meg, har livet ofte vært; slitsomt, utfordrende, sorgfullt, og masete, med gjentagende hendelser til det kjedsommelige. Så klart har det vært fine øyeblikk, og jeg har også hatt det morsomt; men jeg har aldri følt meg fri. Det er følelsen av å være meg sjøl helt og fullt jeg har savnet i hvert eneste minutt av mitt liv, bortsett fra noen få perioder. Det er her dagdrømmene kommer inn. Der kunne jeg boltre meg som jeg ville, og det var herlig.
Jeg har skjønt at vi har et slags system som det forventes at vi alle er en del av, og som for meg føles som en kontrakt. Hvis vi bryter kontrakten, er det fort å bli oppfattet som fiender av systemet. Det er lov å komme tilbake til systemet, men da må man oppføre seg på samme måten som alle andre som befinner seg i systemet. Det er ikke lov til å komme med forslag til endringer. Man er nødt til å innordne seg de reglene som er.
Det er veldig lett å få med seg hvordan man skal oppføre seg i denne matrix kontrakten. For hver gang du bryter en usynlig regel (det er mange sosiale regler man ikke vet om), er du ute. Hvis du tilbringer noen timer i skammekroken, og angrer deg, og lover at du aldri mere skal gjøre det igjen, kan du kanskje komme tilbake. Det spørs på hvor ille handlingen din er; men hvis du feiler, vil du bli utstøtt, fordømt, trolla med, tråkka på, pint osv. osv.
Jeg tenker på alle som har følt seg utafor dette systemet, og som sliter med å finne seg til rette i det. Du som aldri har følt deg bra nok som du er, som kanskje ble uføretrygda i ung alder, muligens tilbrakt noen timer på psykiatrien, som ikke mestrer arbeidslivet, kanskje du gjorde det fryktelig dårlig på skolen osv. osv. At du ikke får til å være en del av matrixen; kan det være fordi du hater regler? At de får deg til å føle deg ufri? At du føler at du ikke kan være deg sjøl?
Jeg mener at den største årsaken til at man blir deprimert er at man ikke får være den man er. I matrix systemet blir det forventa at man alltid må være noen man ikke er. Det er derfor jeg aldri greier å innrette meg, og jeg tror det er sånn for veldig mange av oss. Etter at plandemien kom, er det mye jeg ser som jeg ikke så før. Jeg merker også en enda større motstand mot systemet nå, ikke bare hos meg, men hos mange andre i hele verden. Hvis ikke denne fake pandemien hadde kommet, ville vi kanskje ikke fått muligheten til å kjenne på hva systemet gjør med oss.
Derfor er jeg takknemlig for det som skjer i verden i dag. Samtidig er jeg fullt klar over at det skjer mye vondt også. Livet er ikke bare svart og hvitt, men har mange nyanser. For hvordan skal vi lære om vi ikke får utfordringer? I matrixen er det mulig å utfordre seg sjøl, men man må gjøre det på en måte som er forventa; hvis man skal holde seg innafor i alle fall. Men for min egen del var det aldri interessant allikevel. Matrixen er dønn kjedelig. Jeg behøver noe jeg kan bryne meg ordentlig på, og ikke sånn fislete og pinglete greier.
Jeg er ikke en suksess i matrixen; snarere tvert imot, men jeg er stolt av meg sjøl for det. Til forskjell fra mange andre, har jeg ikke troa på at ytre faktorer er de viktigste; som å ha eget hus og båt og hytte og alt som forventes av en. Det er mange som kan klatre opp på Mount Everest, men som ikke våger å bruke tid på sitt eget indre sjelsliv. Hva er da vitsen med å ha ei sjel, hvis man ikke vil utforske den? For meg, er det å lære seg sjøl å kjenne på et indre plan, det aller viktigste man kan gjøre i dette livet.
Vi har en gylden mulighet til å gjøre det nå. Når vi mister jobber og inntekt, får vi mere tid til å gjøre sjelsarbeid. Det blir tid til nye refleksjoner, og det kan komme bra ting ut av det. Se på det som en gave hvis du får til. Hvis man har identifisert seg helt med jobben, kan det bli litt krevende i begynnelsen: men vi er ikke jobben, eller den flotte bilen eller hytta. Ved å lytte innover i deg sjøl, vil du oppdage hvem du egentlig er. Nå har du sjansen til å gjøre akkurat det.
Et menneske som føler seg fri og levende, er et menneske som ingen kan styre.
