Jeg var akkurat innom Lorie Ladd. Hun sier det så fint. Vi er ikke vant til å være tro mot oss sjøl, til å si akkurat hva vi mener og føler for, fordi vi vil ikke opprøre de i rundt oss. Vi ønsker ikke å være et menneske som skaper så store bølger, at de andre ikke tåler det/oss. Men samtidig er vi inne i ei tid hvor det ikke er mulig å stoppe bølgen. Det må bare ut nå, og vi kan ikke vente med det, fordi det presser på innenfra.
Det var akkurat sånn jeg følte det da jeg våkna i vår. Jeg skrev mitt første innlegg i april, som for meg handla om urettferdigheten ved å bli mobba for å brenne et munnbind foran Stortinget. Lite visste jeg om konsekvensene det skulle få. Jeg var ikke mentalt eller følelsesmessig klar for de kraftige reaksjonene i etterkant. Men jeg har ikke angra en dag, selv om det mange ganger har vært tøft å stå i det. Da seks nettroll angrep meg på samme tid, ei kvinne og fem menn, pga et kontroversielt innlegg, skalv jeg som et aspeløv; men jeg holdt meg kald og kom meg gjennom det også.
De kom med vage trusler som skremte meg. Jeg ble redd for at de plutselig kunne dukke opp på døra mi, men jeg fant ut at jeg ikke var viktig nok til at de skulle bruke tid på meg. Det er andre som Hans Kristian Gaarder eller Synnøve Taftø Fjellbakk som modig og uselvisk har utfordra myndighetene, og ufortjent blitt straffa hardt for det. Den første mista livet for å spre informasjon som myndighetene ikke likte, og den andre ble sperra inne som politisk fange på psykiatrien for å ha avslørt at Gro Harlem Brundtland dreit opp i det norske folk, og meldte Norge inn i EU til tross for massive protester.
Det er de aller modigste av oss som uredd forteller sannheten om hva som egentlig foregår i samfunnet vårt, og som blir straffa hardt for det. De er ikke redde for livet sitt, men ser på sine handlinger som viktigere enn det. De er tro mot seg sjøl, og våger der ingen andre tør.
De fleste av oss forstår ikke hvilken kraft vi har til å påvirke samfunnet rundt oss. Det er kanskje en av grunnene til at så mange ikke våger å gå utenfor boksen, fordi vi tror vi blir helt alene og kraftløse; og hvem har frivillig lyst til å bli utsatt for mobbing som de uvaksinerte opplever nå? Da er det bedre å holde seg på trygg grunn, og ikke stikke seg nevneverdig ut; selv om du kanskje også er enig i noe av det som motparten presenterer.
Det har alltid vært en tydelig rebell i meg, men jeg har ikke skjønt hvor mye. Ikke før nå. Alt blir så tydelig i møte med de som ikke liker mitt nye jeg. Men egentlig er mitt nye jeg et mye mere sant, ekte og ærlig meg. Jeg liker det mennesket jeg er i ferd med å utvikle meg til. Slik som jeg ser det, så er vi alltid i endring, og det er noe jeg liker ved det å være menneske. At ikke alt er skrevet i stein. Jeg har muligheter til å forandre på noe jeg ikke liker; hvis jeg vil.
Sjelsaspektet er også veldig spennende. Det å se på meg som noe mere enn et menneske er utrolig fascinerende. Jeg er også ganske lei av å være i en dimensjon hvor splittelser mellom mennesker stadig fører til nye konflikter. Jeg har et sterkt behov for å løfte meg selv til nye høyder nå, men jeg har også en drøm om å få flere med meg.
Før vi kan gå videre til høyere dimensjoner må vi våge å være i det mørkeste av det mørke, og se ondskapen i verden, og integrere det i oss. Det er også viktig å tørre å være tro mot sine egne prinsipper, etisk og moralsk, og kunne stå for dem. Det er naturligvis min måte å se dette på, men jeg mener at det er sånn det skal være; at vi har hver vår måte å tenke om hva som betyr noe for oss, og det er viktig at du følger ditt eget kompass, og ikke andres.
Sånn som det er nå, så kneler majoriteten for alt myndighetene sier. Det blir helt feil for meg; for hva slags utvikling og vekst får man når man følger staten? Hvordan lærer man å stole på sin indre stemme når man er blitt lært opp til å være tro mot staten og ikke til seg sjøl?
Hvorfor lever vi her på jorda, hvis alt skal handle om å gjøre som staten sier? Betyr ikke det at vi er slaver? Kom vi virkelig hit for å legge oss paddeflat for et system som gjør oss til hjelpeløse borgere?
Jeg tror ikke på denne måten å tenke om oss på. Vi er ikke hjelpeløse, og vi er jaggu det i stand til å tenke sjøl. Nå minner jeg deg bare på hvem du egentlig er. Ei kraftfull sjel i en menneskekropp som er på jorda for å få erfaringer. Ikke for å slave for noen. Hvem gidder det? Ikke jeg i alle fall.
Jeg ønsker alle som en, uansett hvem du er, lykke til i det nye året. La oss få gode erfaringer sammen, og slutte med disse meningsløse konfliktene om hvem som er best.
Godt nyttår!
