Når du tenker på ordet egoisme, hva tenker du da? Får du automatisk en negativ følelse inni deg? Griner du på nesa av mennesker som vet å ta for seg? I vårt samfunn så vet vi at egoisme blir sett ned på. Vi er lært opp til å tro at egoistiske mennesker bare tenker på seg selv, og at det er feil å gjøre det.
I dette innlegget vil jeg argumentere for at egoisme er noe som er en del av oss, og som vi må fremelske istedenfor å undertrykke. Det er forskjell på hvordan man er egoistisk. Det kan være både negativt og positivt. Jeg vil legge vekt på den positive egoismen, som er bra både for deg og alle andre.
Jeg starter med å definere begrepet egoisme.
Da jeg sjekket begrepet på Wikipedia kom denne forklaringen opp:
«Egoisme er en grunnleggende egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. Egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet).
Utifra denne forklaringen er man enten egoistisk eller altruistisk. Jeg mener at ved å være egoistisk så blir man altruistisk. Ikke helt med? Bær med meg nå. Dette vil bli mere klart etterhvert.
Vårt samfunn har en sosialt akseptert måte å forholde seg til egoisme på. Vi sier gjerne til andre: «Ikke vær egoistisk. Tenk på oss andre også».
Men hva er det vi egentlig sier? Er det ikke noe sånt som: «Slutt med å være så egoistisk. Tenk på meg istedet»! Er ikke nettopp det å være egoistisk?
Jeg tror vi alle er egoistiske dypt inni oss, men at mange av oss ikke helt vil innrømme det, fordi det ikke er en akseptabel måte å oppføre seg på i vårt samfunn.
Et annet eksempel er fra mitt eget liv:
Jeg deltok på Norsk Institutt for Psykosyntese i tre år, som handlet om selvutvikling. En gang hadde vi en gruppeøvelse. På forhånd skulle hver og en av oss kjøpe en ting. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre med den tingen, bare at vi skulle bruke den i gruppeøvelsen, og pakke den inn. Lederen av gruppen fortalte at vi skulle legge den innpakkede tingen vi hadde kjøpt på gulvet, og så skulle vi etter tur plukke en av de tingene fra gulvet og pakke den opp. Da alle hadde fått en ting hver, fikk vi beskjed om å gi den bort til en annen person.
Jeg husker ikke så mye fra den øvelsen, og ikke hva jeg fikk, men jeg husker den store skuffelsen over å måtte gi bort en ting som jeg likte godt. Jeg hadde ikke lyst til å gi slipp. Det var også et av målene med øvelsen. Å tenke over våre følelser rundt det å ha noe vi hadde lyst på og så gi slipp på det. Jeg husker at jeg ikke ønsket at de andre vurderte meg som hensynsløs.
Jeg er sikker på at du har opplevd noe lignende selv. Kanskje du kjøpte en gave til en venn, og oppdaget at du likte den så godt at du beholdt den selv. Eller at du misunte en gave en annen person fikk.
I Wikipedia blir egoisme definert som ensbetydende med hensynløs og irrasjonell atferd, og de som er egoistiske er narsisstiske og antisosiale.
Sterke ord hva?
Så hvis jeg skal tolke dette riktig betyr det at hvis jeg hadde nektet å gi bort gaven i øvelsen jeg deltok i, ville jeg kanskje ha blitt oppfattet som hensynsløs, og i tillegg vært narsissistisk og antisosial. Men hvor ofte har du ikke selv tenkt, at når du ser noen med en fin kjole eller veske, hvis du er kvinne, eller en fancy dress, hvis du er mann, at du gjerne skulle hatt det samme selv. Du syns kanskje at du ville ha kledd kjolen eller dressen bedre også, eller at du ønsket at du gjorde det.
En premie på 10 millioner
La oss ta for oss et eksperiment her. Hvis du kan se for deg en konkurranse hvor premien er et hus som har en verdi på 10 millioner. Dette foregår på en scene, og du er del av publikummet. Lederen av konkurransen vil at alle skal sjekke under stolene sine, for å se om de finner en lapp. På lappen vil det stå følgende: «Du er med i konkurransen om å vinne et hus til en verdi av 10 millioner».
Bildet av huset nedenfor er bare et eksempel.
De som finner en sånn lapp kan få muligheten til å komme på scenen og delta i «Snurr hjulet». Hjulet er 1,5 meter i radius og er delt opp i 14 kakestykker. I midten er det en pil. Hvis pilen stopper der huset er gjemt, vinner du det. Så enkelt er det. Du behøver ikke å gjøre noe annet enn å snurre hjulet for å delta.
Hva hadde du gjort hvis du var en av dem som hadde funnet lappen under setet ditt? Hadde du fått forventninger? Hadde du blitt ivrig? Kanskje du også kjente at du har veldig lyst på et hus. Kanskje huset ditt er gammelt og du har ikke råd til å fikse det, eller familien har vokst og behovet for et større hus er der. Ville du ha blitt med?
Lederen av konkurransen forteller så videre at det ikke er nok at du har en lapp under setet din, du må også få lysmannen til å lyse på nettopp deg. Hvis den første personen ikke vinner huset, så vil konkurransen fortsette, helt til en lykkes og vinner huset. Vær oppmerksom på hva du føler nå. Ville du ha følt på skuffelse hvis du fikk denne beskjeden? For da er det ikke sikkert at du kommer på scenen en gang. Ville du ha følt på misunnelse hvis det var en annen person som ble trukket som første person til å snurre hjulet? Ville du ha håpet at han/hun misset på huset, sånn at du fikk en mulighet?
La oss ta et annet scenario. Hva hadde skjedd hvis det var deg som ble trukket ut som første person? Hva hadde du tenkt da? Hva er konsekvensen av å være med? Jo, at alle som er med i publikummet oppdager at du har lyst på noe, og at du er villig til å gjøre hva det skal være for å få det, til og med å utfordre sceneskrekken din. Hvis du vinner så vet du også at ingen av de andre får huset. Hvordan ville det ha vært?
Er det innafor? Er det greit å fortelle andre at du har lyster og behov? At det er greit å vinne noe uten å gjøre deg fortjent til det? Er det greit at du vinner og at de andre ikke gjør det?
Her i Norge har vi mange konkurranser og de går som regel ut på at vi behøver å gjøre oss fortjent til premien, som for eksempel «71 grader Nord» eller alle de konkurransene som går ut på å være flink i fakta og svare riktig. I min konkurranse behøver du ikke å gjøre noe, bare å delta, bare å snurre på et hjul. Du behøver ikke å være flink til noe.
Mitt poeng med disse eksemplene er at vi alle er egoistiske. Vi har alle ønsker og drømmer. Det samfunnet mener er at vi skal undertrykke disse ønskene våre og heller tenke på alle de andre, fordi det er bra for oss. Men er det egentlig det? Jeg mener et klart nei, det er det IKKE. Jeg vil heller si det spenner bein for våre drømmer, og kan gjøre oss ulykkelige.
Jeg skal forsøke å vise deg hvordan dette fungerer.
Ren kjærlighet til deg selv
Tenk deg at du elsker deg selv ubetinget. Du har så mye kjærlighet for deg selv, at du vet ikke hva godt du kan gjøre for å ha det bra med deg selv. Jeg vet at dette er vanskelig for noen av dere, men gjør et forsøk allikevel. Når du føler på kjærlighet, glede, indre styrke, kunnskap, frihet og takknemlighet, vil du aldri skade andre. Kan du se det? Du vil det beste for deg selv, og det fører til at du vil det beste for alle andre. Tro meg, det er sånn det fungerer. Det utelukker blant annet misunnelse, sjalusi, baktanker, konkurransementalitet osv.
Hvordan kommer man dit at man elsker seg selv ubetinget? Jo, ved å være egoistisk. Å fokusere på egne behov, lyster, og drømmer. La være å tenke på hva andre tenker om hva du gjør, ikke sammenligne deg med andre, men å være hundre prosent oppmerksom på deg selv og egne behov.
For hva skjer da?
Jo, man blir bedre kjent med seg selv, som er bra. Du liker kanskje ikke alt ved deg, men kanskje du finner noe som er bra også. Det er viktig med selvaksept og respekt for den man er som person. Hvis man er villig til å akseptere at man er som man er, og elske seg selv uansett, er veien til ren kjærlighet for deg selv kort.
Kunsten er deretter å fremelske det som er godt i deg selv og den personen du ønsker å være. Når du bruker tid på deg selv, vil du heller ikke være så interessert i å vite hva andre tenker om deg lenger, for det er du som er viktigst. Som du sikkert også vet, så evner vi ikke å elske andre før vi evner å elske oss selv.
Så sånn jeg ser det så er det ved å være egoistisk som fører til ubetinget kjærlighet til deg selv, og til evnen til å føle på verdier som glede, frihet og takknemlighet. Naturligvis kan du være egoistisk og skade både deg selv og andre. Den egoismen jeg tenker på fører til ren kjærlighet, både for deg selv og andre. Det er en annen vei å gå, og den er absolutt verdt det.
Kommenter gjerne innlegget. Jeg vil gjerne høre hva du mener om dette.
Du kan også bestille en time hos meg på telefon 47011083 eller sende en mail til coaching@toveloeken.com, hvis du behøver hjelp til å finne ut av hvem du er.
